Party på Grand med Ellen
Avslutningsfest for Oslo Fashion Week på Grand i Oslo

Lørdag 18. Februar 2006
18/2-06. Check list; flyer OK, visning OK, invitasjon til festen OK, tog inn OK, soundtrack for turen OK, sitte på hjem OK. Sånn sett med mine øyne når Kent spør om jeg skal sitte på inn, (men da må jeg vente i enda to timer), blir svaret; Check; Ikke OK. Jeg er ikke psykisk klar for å måtte vente eller sitte på. Jeg er psyket opp til å ta toget, til å dra NÅ, så jeg sier pass og kjører ned til togstasjonen, for det er faktisk helt uaktuelt å gjøre annet. Hadde det vært så at Kent skulle dra NÅ, så hadde jeg droppa toget, men sånn blir det ikke.

Jeg har faktisk litt svak mage for action og når jeg skal dra steder så er jeg alltid så urolig i magen. Det hele er et godt tegn, for da vet jeg at jeg gleder meg og ser fram i mot hva som enn måtte skje. Så når jeg sitter på toget og ser ut av vinduet spiller Mushroomhead på mp3’eren og jeg prøver å lese litt men orker ikke. Tenker på hva jeg har i bagen, lurer på om alt er med, Soulstone cd OK, House2000 OK, ny dressjakke eller hva det er OK, pensko Batistini OK. Shii, jeg føler meg klar.

Når jeg endelig stå på Oslo S, med mat og kaffe i magen, blir jeg nødt til å ta en tur innom dagens Herberg for å skifte, drikke litt, hilse på, føle meg fet, catche opp på litt prat osv. Heldigvis bor ikke dagens Herberg langt unna Anker og trikken går forbi på veien, så det er bare å hoppe av når jeg er på rett plass. Martin bekreftet, på en måte, for meg i trikken at han egentlig ikke er interessert i Fotoprosjektet og jeg blir litt skuffa, med det gjør ikke noe. Får følelsen av at han fokuserer for mye på at det ikke vil gå, enn å se på hva vi må gjøre for å få det til å funke. Mulig han bare ikke vil rett og slett, og snakker meg rundt. Men det gjør nada. Han kan ikke tvinges til å gjøre det.

Men det jeg må tvinge meg til, etter en rask samtale med Kent på mobilen for å få romnummeret og det der, er å gå så verdensvandt som mulig inn i hotellet, ta til venstre og inn i heisen uten at jeg ser malplassert ut, så jeg kan nå Ellens rom. Jeg vil jo ikke misse moroa før vi sammen drar ned til Grand. Jeg prøver å se sånn halvirritert ut på vei inn og tenker på alt fra tapte fotballkamper, brekte innebandy køller, rødvin på skjorta og kattepiss på buksa. Det ser sikkert ikke ut som planlagt, det ansiktet jeg prøver å sette opp, men jeg kommer meg gjennom lobbyen med et nikk og hei og mindre surt smil. Jeg er glad for at det gikk som smurt og skjønner at det hele var fullstendig unødvendig, hele den anstrengelsen for å komme meg inn og til heisen. Jeg står de få sekundene den bruker opp til 2. og lar det hele skli av meg for før jeg vet ordet av det så banker jeg på døra og er inne: Rommet til Ellen, røykfylt, Vodka & Battery på bordet, Kent i blå dress, Herman med hånda frem for å hilse. Jeg hilser Halla liksom, slenger fra meg skulderbagen og tømmer lommene for Smornoff Ice. Jeg står over å røyke i dag kjenner jeg, ikke alltid jeg gidder og prøver heller å tone ned narsissisten i meg, prøver heller å konsentrere meg om Ellen og visningen og det hele. Og det er ikke noe problem egentlig for alle er mer enn villige til å legge ut i det vide om Ellens heller suksess fylte visning.

Men jeg er litt nysgjerrig på hvordan flyeren jeg og Håvard lagde for henne ble, siden jeg ikke har sett den på trykk enda. Jeg var fornøyd nok med resultatet av den til å godkjenne, dog jeg ikke var så glad for å flytte bildet lenger ned på flyeren, men det var nødvendig for å ikke legge for mye av fokuset på selve Fashion Week og heller over på WhoKnew. Det var jo tross alt henne lappen skulle dreie seg om. Så på grunnlag av det, måtte jeg bare si at dette fikk gå, flytt ansiktet ned og mist haka og halsen, sitt igjen med lepper.

Herman langer over en flyer som ikke har overlevd vodka og Battery blandinga på bordet, den er flekkete og jeg er ikke interessert i å se på en flekkete flyer så jeg ber om en ny en helt til jeg får en, det vil si den eneste som det ikke er sølet på, og ser at mye av nyansen som gjorde bildet dessverre forsvant i trykken. Jeg blir skuffa og litt trist med en gang, for jeg føler at vi ikke har kunnet levere et godt nok produkt når jeg ser resultatet, men Ellen forsikrer meg om at det kan jeg bare glemme å synes. Flyeren passet bare perfekt til looken hun hadde for hele visninga og det var bare gode tilbakemeldinger hele veien. Det roer meg nok til å ikke tenke på at jeg ble skikkelig skuffa over at trykkinga av dem måtte rappe en del av nyansene og prøver heller å være mer med i samtalene.

Jeg dobbeltsjekker at innbydelsen min er med i bagen min mens Herman, dagens yngste, setter av sted ned i lobbyen eller hvor han går, for å finne glass til Champisen. Jeg ber Kent om å få opp farta snart, så han og Herman får seg sine billetter, i det Herman kommer storsmilende inn døra med fire Champagneglass. Vi hadde i utgangspunktet vært fornøyde med plastglass, så det ble litt humor. Men uansett, vi skåler for Ellen og suksess og alt det der, før Ellen jager Kent og Herman av gårde for å få tak i sine billetter. Jeg blir sittende igjen på rommet med Designeren (oh yeah – that’s cool), og siden jeg har jobbet med Ellen før tror jeg liksom, helt til dette tidspunktet (jeg aner ikke hvorfor) at det ikke er så mye mer jeg bør vite om henne. Men fra nå og frem til guttas hjemkomst til rommet, så får jeg vite en hel del om henne som jeg ikke kunne gjette meg til. Som at hun faktisk hadde en liten periode på Kundeservice Telenor, ikke så lenge før jeg kom dit, at hun hadde jobbet som megler, at hun faktisk er en utrolig ressursperson med målrettet gange i terrenget, at Whoknew linkes opp mot smykkedesign fra starten og så mye, mye mer. Jeg vil vel ikke kalle henne en Factotum, kanskje en mer god og proffjobb Factotum type. Ikke noen labre jobber, men heller en karriere type. Mitt inntrykk av Ellen sånn sett er at Whoknew gir henne en mye større frihet å jobbe i. Og all verdens fet jobb kan ikke måle seg med frihet (ok, det handler vel alltid om cash før eller siden, men uansett, Frihet).

Så når jeg vagt prøver å legge inn litt om mine egne prosjekter og greier, kommer gromgutta tilbake fra billetturen med hendene fulle av pølse i brød. Gjengen er godt sultne og Ellen har ikke spist siden…. Ja lenge siden i alle fall. Turen fikk hard medfart for unge Herman, kortet hans ble slukt av automaten, så nå har han ikke noe å vise til og Kent fikk erfare improvisasjon på nært hold da Herman plutselig slo over til engelsk midt i 7/11 og måtte forholde seg til språket for alt det var verdt og for en tripp det ble, men det får vi ikke høre noe om. I know nuthin’ aboot it. Men derimot kunne de fortelle om Moods of Norways rosa limo med turntables baki som de hadde sett på veien. Vi hiver oss en kvikk tur innom siden deres og den er bare utrolig smooth. Den funker som oh hell.

Resten av kvelden på hotellet blir egentlig ikke mer enn bare prat, Champis, Ice og vodka/battery, diskusjon rundt Ellens skjerf og om Herman skal ha på seg et på festen eller ikke, display of Hermans spill (gutten er morsom, jeg må bare si det, jeg tenker på Herman’s Hermits hver gang jeg hører navnet hans), og generelt svada prat som bare er så typisk og deilig når en drikker. Så når Ellen til slutt prøver å bestille taxi når hun ringer til resepsjonen blir det litt komisk når de litt oppgitt ikke synes det er noe poeng siden det står en hel gjeng av dem parkert rett utenfor hotellet. Det blir litt lattis og vi skynder oss og fiser ut av Anker og inn i en bil med denne pakistanske sjåføren som jeg er dum nok til å ønske lykke til i neste Afrikamesterskap i fotball. Whatta dummie. Det burde liksom vært Asia da, men jeg tror ikke de har hatt et mesterskap nylig, men han tenkte sikker: for en idiot av en nordmann. Jeg ville liksom være høflig og litt snill (yeah, whatta dummie) pga alle disse Mohammed tegningene og kaoset. Sånn kan det gå.

Vi betaler og hopper ut og det er pokker så kaldt og utrolig glatt og pensko blir til skøyter og jeg får ikke penger ut av denne minibanken som viser seg å være Teaterbanken (husker jeg rett? Er det mulig?) Ved inngangen til Grand er det kø og det er bare [i]så[/i] kjipt. Vi stiller oss på siden av køen for å prøve å komme raskere inn siden jeg har innbydelse, Kent og Herman har stempel og Ellen står på gjestelista.

”So, are you on the list”, spør fyren oss som er King of gjestelista.

Ellen bekrefter at Jess og greier, det gjør hun, men han finner verken Ellen Knutsen eller WhoKnew på lista, så han bare snur seg rundt og leter etter noen andre med innbydelse. Hei, det skal ikke være lett. Ellen kan beskrives som lettere irritert, hvis vi skal riste lett på hatten her, men vi gir oss ikke. Jeg rister på innbydelsen min og Kent (skråstrek) Herman vifter med sine stemplede hender og siden vi er Party of four, OKAY go in, så får vi tre inn i varmen og vekk fra asfalten. (Raskt steg til sidelinjen her, musikken til denne art. blir skrevet til inspirasjon fra Moods of Norway sin side, under video/picturing the moods, musikken som ligger der. Den funker utrolig bra, løøv it fook alright).

Så vi går gjennom neste check point, og ned i kjelleren for å hive av oss jakker og shii and all, verken jeg eller Herman har vært smarte nok til å ha mynt, cash, gold, rubins, stocks eller noe som helst type valuta for hånd uten om et stykke godt norsk visakort, som de ikke tar der nede så klart. Men Ellen blir reddende engel og sørger for at vi kan oppføre oss som folk og henge fra oss. På vei opp til banketthallen må vi gjennom grenseovergang nummer tre og papirene må være i orden for å kunne passere (dvs. vise stempel på hånd igjen). Oppe i hallen er jeg fornøyd med utseende på rom, interiør og den pakka der. Grand er et pent sted, men jeg får en merkelig fornemmelse av lengten etter møkk og rølp og østkant og feit røyk i rommet og gud som jeg plutselig føler trangen etter alt som ikke er dette rommet, men hva kan jeg vel gjøre med det på dette stadiet. Det er bare å hive seg ut i greia og ta det som det kommer.

Vi går en liten runde og ser oss om, som rene turistturen gjennom lokalet, før Ellen plasserer oss tre gutta ved dette bordet og jeg er sikker på at vi ser bare [i]så[/i] malplasserte ut. Mens Ellen orienterer seg og får en oversikt prøver vi å se kule ut og prate uten å se oppglødde ut. Eller for å si det sånn, det er hva jeg prøver på, mens Herman prater i vei og Kent svarer og jeg gjør det jeg kan for å late som ingenting. Jeg tror det er en forsvarsmekanisme jeg har, det å prøve å se utilfreds ut på fremmede steder, eller prøve å se sånn I don’t care ut liksom. Jeg tror egentlig ikke at dette funker for meg, men jeg prøver dog.

Men Ellen, vår kjære designer, kommer og redder oss. Hun geleider oss pent inn til VIP rommet og setter oss heller på tre stoler bak alle designerne der inne og om det går så føler jeg meg bare enda mer på jordet enn før. Men jeg legger merke til en ting, og jeg skjønner ikke helt hvorfor, men ingen av de andre lage-klær-jentene hilser på Ellen i det vi kommer inn, ingen smiler til henne, ingen ser ut til å bry seg. Kanskje det bare er meg, men et smil, i det minste, burde vel vært på sin plass? Kunne de ikke i de minste late som da? Er samtalene de er inne i så til de grader oppslukende at de ikke kan ta seg tid til å hilse, smile, hva som helst? Jeg velger å tro at de allerede har hilst og at enda en hilsen vil være unødvendig liksom. Hun lar oss igjen bli sittende alene med glassa våre. Oh ja, vi tok et glass hvitvin idet vi kom. Så i et forsøk på å prøve å bryte isen, kulda, frosten eller hva som helst, så hever Herman glasset i været og utbringer en skål for hele rommet og Kent prøver å hysje ham ned, kjefte stille og være chica-Elvira eller what, føler at skålen ikke gjør oss noen tjenester og det der. Kent er med andre ord ikke happy-chappy for skålen, men Herman holder motet i stø kurs og ca. sånn omtrent når Kent er ferdig med den stille bitchinga si så skåler jaggu en av jentene tilbake og dette ”in ya face”-uttrykket glir over ansiktet til Herman og det er bare så kult og Kent er mann nok til å fatte det og tar ridderlig hele opplegget til seg og smiler… kan jeg si medtatt, nei.. rørt.. nei jeg vet ikke. Han smiler som om han skjønner og det er bare så lattis.

Og mens jeg lurer på hvor jeg skal gjøre av tyggisen som ikke hjelper smaken av vina mi særlig frem her i verden, kommer Ellen og redder oss ut av det jeg tror vi alle føler er en pinlig situasjon. Oh, men det hele begynner å bli gøy. Vi har ikke vært her lenge men allerede er vi ute å kjøre. Gøy som bare det. Det høres kanskje negativt ut eller det er bare jeg som tror det, men ved status quo så var det hele såpass komisk at det funka å være på Grand.

Så vi tre sitter der, bak alle designerne på Vi aI Pi rommet og vet egentlig ikke helt hvorfor vi er der, for oss så skjer det jo nada der inne. Men hadde jeg vært den rette typen menneske så hadde jeg bare tatt tak i hele rommet og gjort det mitt, snakka med alle, blitt kjent og vært kul. Isteden så sitter jeg bare der og vil heller ut av rommet. Og Ellen er den som redder oss ut av frustrasjonen eller hva det er, hun henter oss som om vi skulle vært tre barn som venter på mamma (djii dude, vi er ute her ass, vi er ikke på nett i det hele tatt). Vi flytter oss ut til bordet i lokalet igjen, kjøper en drink i baren, og på vei tilbake til bordet blir jeg bokstavelig talt nødt til å gå utenom denne dama, som ser ut til å være rimelig deilig, for hun danser bare så utrolig innmari liksom og hun bare må danse borti folk som går forbi og jeg vil ikke ha vodka på jakka mi. Jeg setter meg og Kent sier: Utrolig hypnotiserende rumpe rett bak. Jaja, jeg har sett henne, hun ga meg nesten russisk springvann på jakka. Men ja, hun var verdt å se på, men det hele ble for… skal vi si ”prøver for mye” kanskje. Ja, det passer.

Men jeg blir fort lei av å sitte, jeg vil se litt mer av Grand når jeg først er her og med drinken hånda tar jeg meg en runde. Det er fullt av folk og jeg ser på dem og lurer på om det vil bli bedre hvis jeg blir litt fullere. Jeg hadde kanskje håpet på noen som kunne være til hjelp for filmforumet.no eller Soulstone og ikke bare det som for meg ser ut til å være masse pene mennesker som drikker. Det er antakeligvis min egen forventning som øderlegger litt, så jeg prøver å ikke tenke på det og heller ta det som det kommer. I rommet ved siden av viser de denne loopen på lerretet fra visninga og det er disse folka som danser og er kule på catwalken. Jeg blir litt skuffa over at jeg ikke ser noe fra visninga til Ellen, men hva kan man vel forvente seg. Ellen er liten, mange av de andre er store, men til gjengjeld så er hun pokker så kul.

Jeg går litt rundt i lokalet og Dj’en er denne bare så utrolig kule fyren som er pure Jah og jeg får en fornemmelse av khat og gress i hodet (men det er mulig det bare er meg). Han står der og jobber musikken og jeg bestemmer meg for at jeg blir nødt til å ta et bilde av den fyren før jeg går, så jeg har noe å legge på bloggen min (jeg vet enda ikke hvem det er, men denne turen vil gi svar til slutt). Tilbake i rommet der vi sitter i hører jeg Vanilla Ice gjøre greia si og jeg får flash tilbake til 6. klasse eller hva det var når jeg satt knuga foran kassettspilleren med Ice, Ice Baby og MC Hammers’ Can’t touch this. Ha, de var kult ja og det har allerede fått denne retro feelen over seg. Moro. Minner meg selv på at jeg må laste ned de låtene når jeg har tid.

Ved bordet vårt sitter resten av gjengen min, så jeg setter meg og skåler med Ellen og Kent mens Herman forsvinner, jeg regner med at han er blåst for en stund, men tilbakekomsten blir stor. Det drøyer ikke lenge før han kommer tilbake til oss stolt og glødende som bare det, en liten juble bryter løs liksom, for Herman er her med ei flaske Champis og fire glass. Unge Herman er bare helt rå, hvem av oss er her med sprudlevann? Jo, minste mann. Cool dude. Så vi skåler for Ellen, igjen, og gliser. Jeg ser meg rundt om til de andre bordene og ser at det er champis og annen drikke i sølvbøtter og det hele rundt oss, så det er ikke mye typisk for hva vi er vandt til i den lille byen vår, men nå er det bare cool og this yeah og glitter og beauty og shii liksom. Og de to som setter seg ved bordet vårt, good looks and all, er mer inn i rommet enn vi er, men Ellen skåler med dem og bryter hele isen.

Jeg spør han som sitter nærmest om han så visninga til Ellen, men han var ikke på den, men sier veldig perfekt at han har hørt at den var dritbra og jeg sier at det er jeg og min Co. som har lagd flyeren og han smiler og gir meg tommelen opp. Ellen sier han er en av modellene og det forundrer meg ikke. Vi sitter og snakker en stund før han spør om jeg skal være med ned for å ta en røyk, jeg har ikke lyst til å røyke i dag, men jeg blir i alle fall med ned. Jeg spør ham om hva han driver med og han svarer at han jobber med grafisk design. Jeg prøver å være interessert liksom og spør ham om hva han liker best ved det og får til svar noe som jeg ikke skjønner bæret av og later som ingenting. Sier liksom bare dumt ”Oh, ja” og for alt jeg vet så skjønner han at jeg har driti meg ut. Det er bare å håpe at det ikke er tilfelle. Vi snakker om alt og ingenting, han sier at det er så mye pene jenter her og jeg svarer bare fåret tilbake at ja, det er mye hyggelige jenter her ja. Han flirer og sier at jeg ikke kan si det, og jeg ler inni meg. Men de er sikkert hyggelige.

Vel oppe i lokalet igjen vil han by meg på noe å drikke, men jeg vet at jeg har en nesten full drink ved bordet så jeg prøver meg på nei, men han vil allikevel, så ok, et glass vin eller noe da. Men etter at jeg setter meg, så ser jeg heller lite til ham resten av kvelden. Vel vel. Ellen forteller meg at han ikke kunne få øyne av meg, og jeg tror da at det sikkert er grunnen til at han ville spandere drikke på meg og det der, men det gjør meg ikke noe, bli’kke noe ballspill av den grunn.

Egentlig er resten av kvelden et noe diffust opplegg, preget av rusling rundt i lokalet, snakking med kjente og ukjente, kø i baren, se på folk som bestiller bøtte med is og øl, se på damene, fundere på dressen til Kent, le av Hermans krumspring rundt på Grand og det er nesten en greie for seg selv. Han er høyt og lavt, plutselig så sitter han på VIP rommet og snakker med disse puppejentene som bare er sååå bra og da bare mååå jeg inn dit jeg også, men når jeg kommer dit så er han vekk. Eller hva med når Herman står i baren og spanderer drinker på modeller på OFWs’ regning, eller når han går rundt og deler ut Ellens visitt kort i øst og vest. Det beste med korta må vel være når han går bort til denne fyren med barbiekrøller, de er bare så utrolig girlie at det er helt over everything. Men Herman går bort til ham, spiller gay as hell og spør om å få kjenne på håret hans, han blir noe opprømt og svarer at de er ekte og Herman kjenner og shii så lattis, og så dytter han kortet til Ellen i boxerkanten hans. Det er mulig Herman føler at denne festen er mer glødende festlig enn meg, men jeg har det bra, selv om jeg kunne tenke å rulle meg litt i møkka der jeg sitter og er litt innadvent.

Litt senere på kvelden så sitter jeg å snakker med kompisen til han som ville by meg på denne drinken og han er passe kul, sier at moren hans var på The Doors konsert da hun bodde i New York. Jeg vet ikke om det er sant, men uansett, jeg er Doors fan som bare det fra tenåra og digger det han sier. Men det er mer, av en eller annen måte så kommer vi også inn på Alice in Chains og hele grunge perioden. Jeg sier at jeg synes Malfunkshun er noe av det beste fra hele den tida, sånn sammen med Alice in Chains og så begynner jeg å rote litt, for han digger Mother Love Bone. Jeg mener at det er Chris Cornells’ hyllest band til Andrew Wood, som var vokalist i Malfunkshun, men det er feil. Sånn for å rydde opp så forholder det seg slik: Andrew Wood spilte i både Malfunkshun og Mother Love Bone. Da han dør etter tre dager i koma som følge av overdose i 1990, setter Cornell opp hyllestbandet Temple of the Dog med Jeff Ament, Stone Gossard, og Eddie Vedder og flere til. Navnene sier sitt, Andrew Wood gjorde utrolig mye for grungen gjennom ’80-tallet. Sånn, så er det ryddet opp (alle, se filmen Malfunkshun: The Andrew Wood story).

Jeg blir sjeleglad for at det er andre der ute som kan musikkhistorien sin såpass at de har peil liksom, men Kent er på dansegulvet med denne jenta som er ganske søt og som er modell og jeg snakker musikk, Herman er over alt og jeg snakker musikk, Ellen er in her zone og jeg snakker musikk. Men kvelden har så mye å by på. Når Kent og jenta er ferdig med å danse, så beveger jeg meg litt rundt igjen og denne jenta kommer bort til meg og ber meg om å danse. Men det kan glemmes, jeg danser for all del ikke, jeg er hvit og stiv som ei saltstøtte. ”Dans med meg”, sier hun. ”Eh….”, sier jeg og prøver å komme meg unna. ”Kom igjen da”, sier hun, ”Det er ingen som danser med meg”, så jeg vet ikke om jeg har hjerte til å blåse henne vekk, så jeg gir motvillig etter. Jeg ser desperat etter en utvei, og tar et par steg og hun begynner å gi seg i vei med denne vrikkinga og jeg ser meg om, hun ser seg tilbake til venninner er hva de er og jeg stikker, benytter muligheten og ditcher henne der hun vaser rundt. Men det gjør sikkert ikke så mye, hun er full som jernet og jeg akter ikke å danse for alt det er verdt. Hadde det vært fook shii og action i vente så kunne det vært boller å gå for, men med full pakke hjemme så driter jeg i dansinga. Jeg vaser rundt, hilser på fyren som ville by på drink igjen, ser om Herman er i VIP rommet igjen, går inn i den andre salen og finner ut at det er på tide å ta bilde av DJ’en, han Jah fyren. ”Kan jeg…” begynner jeg. ”You wanna take a picture?” ”Yeah, can I…..” svarer jeg dumt og han poserer kult og jeg knipser i vei. ”I play every monday night at 99.3” ”Play me some Max Romeo then.” ”I play Romeo just for you”. Jeg bare digger det. Tune inn på Tellus Radio 99.3.

Jeg går tilbake til bordet vårt men der sitter bare Kent og denne modellen han har hengt rundt som et slips hele kvelden, Michelle, og det er ingen tvil om at han varter henne opp med oppmerksomhet, men det er ingen fare, jeg tror ikke det stikker så dypt. Kent er fin sånn, han er en herlig fyr, koselig og flink når det gjelder hyggelighetsskalaen. Men uansett, de sitter å prater i vei og Ellen kommer etter sin utflykt til hvor enn det har vært. Hun setter seg og jeg skal til å spørre henne om hvor hun har vært, men så kommer det denne litt snodige fyren med to drinker og et glass vin og setter seg hos Ellen. Dette vet jeg ikke nå, men Ellen fyller meg inn i ettertid, men dette er tilfellet i alle fall: Ellen går forbi baren og denne fyren stopper henne og sier ”Hei, deg har jeg hatt lyst til å snakke med en stund”. Jeg synes approachen hans er god, men hun tenker jo business og er i modus med en gang, så hun spør ham om hva an driver med. Han svarer at han er selvstendig næringsdrivende og spør om han kan by henne på noe å drikke. Ja, det er jo klart han kan og ber ham om å komme bort til bordet. Hun setter seg og det er her jeg kommer inn og han følger raskt opp med to vodka battery, til HENNE, og vinglasset til seg selv. Fyren er slick as all. Hun sier så til fyren, når han gir henne 2 glass, at hun gir den ene til Kent, for hun kommer jo ikke til å drikke dem begge uansett. Dette sier hun altså til casanova her, og Kent tar drinken og ser fyren i øya med det koselige ansiktet sitt og sier takk. Det er bare så kult at jeg digger det. Ellen spør ham igjen om hva han driver med, siden han driver for seg selv. Han svarer: Vann. Innlysende som det er, så skjønner hun jo ikke hva pokker fyren mener, og spør om det er kommunalt, om det er rensing eller hva det er, for tross alt så bør han jo ikke forvente at hun er dum selv om hun har bleket håret hvitt. Så etter mye nøling og kikking rundt seg, så sier han at han kjører en sånn vannbil, det vil si en sånn som kjører rundt og fyller på drikkedispensere. Og hun lurer vel på det samme som jeg lurer på når hun forteller dette i ettertid: Har han komplekser eller hva? Men uansett, en jobb er en jobb. Det spiller ingen rolle.

Det han i alle fall gjør resten av kvelden, etter at Ellen ignorerer ham mer og mer, er å sette inn sjekkemotoren for fullt, noe som jo var innlysende som grønt gress etter at han, gentelmanns maner som det er, spanderte hele to spritbaserte drinker til henne på en gang. Han sitter og stryker henne på ryggen og hun krummer seg mer og mer, han stryker en finger over ryggen hennes og hun snur seg og ser sånn nå-holder-det aktig på ham og han tar hintet i 2 sekunder. Kompisene hans begynner å rope om at an skal komme, for på dette tidspunktet så er musikken av, lyset på og alle drar seg snileaktig opp og ut av sjappa. Men det hele tar tid. Det han så gjør til svar mot gutta sine, er å heve armene i været som for å signaliserer at han er i boks og at det blir dame på ham. Shii dude, you’re way out here. Jeg ser på det hele og synes at det er urkomiskt, for Kent sitter like ved og alle, bortsett fra casanova, snakker med Michelle om ett eller annet. Til slutt så kommer vakta og ber oss om å fortsette festen et annet sted, på en så høflig måte som mulig.

Så når Michelle og jeg venter på Kent og Ellen, med våre jakker på og klare for å dra, er casanova på Michelle og vil ha henne med på narchspiel og det blir bare for dumt. Det lyser hva han vil av ham og jeg må le mens en av damene som jobber i garderoben kommer sprintende opp og ber den ene vakta om å bli med ned. ”Nå skulle vi vært nede”, sier jeg til henne, men hun tar ikke poenget. Det er full fight der nede og jeg er kanskje glad for at jeg misser hele opptrinnet. Å mose noen er kult i GTA, ikke i real life.

Resten av natta i Oslo blir evig omvei for å komme til Herberget mitt hos Martin, vi følger Michelle hjem av en eller merkelig grunn, men hyggelig er vel det, Ellen planlegger sånn løst med henne at det kan bli en fotoshoot i butikken hennes hvis hun stiller med det som trengs eller noe, vi går forbi enda en av mine Herberg to minutter fra Rockerfeller og det er møkkaglatt ute, for jeg går med pensko. Så ned denne bakken må jeg bare late som om jeg har ski på beina, Herman sklir og flater ut akkurat i det en politibil setter på ei sirene og han spretter opp som om det var ulovlig å tryne på isen i Norge. Vi planlegger at de skal ringe i morra, sånn før de drar så jeg kan sitte på hjem og slippe toget. Jaja, det vil funke og jeg hopper inn i denne taxien ved hotellet til Ellen mens Kent og Herman går for å kjøpe mat i denne sjappa og det blir kebabrull eller noe sånt, og det er bombesikket at mattilsynet ikke vet om dette stedet.

Sjåføren i bilen min er denne asiaterfyren og i det jeg sier, sånn bare for å si noe liksom, at det er vilt glatt ute nå, så klikker det nesten for fyren. Han synes ikke synd på meg, for vi nordmenn er dumme i huet som går ut i så dårlig skotøy, vi burde ha med oss to par og svada, svada. Han maler på og jeg sitter bare der og tenker: What ever. I det vi må stoppe for rødt lys, går pipa hans på ny inn i malefest om udugelig lyskrysspolitikk og vi er igjen idioter og lyskryssa er så utrolig mye bedre i Sverige og jeg håper bare at vi er fremme snart så jeg slipper å høre på sytinga og gnålinga til denne faen av en taxisjåfør. Men for en tripp.

Jeg gidder ikke å tipse ham for turen og kjeften jeg fikk og sklir meg inn i leiligheten til Martin og dama. De har lagt frem denne madrassen og et laken eller hva det er til å ha over seg. Ser ut som et teppe eller noe og jeg vet at det kommer til å bli en kald natt. Jeg er sliten, full og klar for å legge meg, jeg har vært oppe siden halv åtte i morges og søvn er alt jeg kan tenke på.

Jeg våkner altfor tidlig, sånn ved ti tida og får ikke sove mer i det hele tatt, jeg har sovet til og fra de få timene jeg har vært i søvn og har fryst for mye, så det er like greit å komme seg opp. Eline har rusla opp av senga og satt på kaffe eller noe og Martin får liv i tattoo kroppen sin han også og vi ser på de siste, desperate O.L forsøkene til Norge og jeg sender en SMS til Kent: Er dere våkne? mens Martin forteller meg at DJ’en jeg tok bilde av er Selector Harmony. OK, tenker jeg, kul fyr.

Halv tolv ringer Kent opp og jeg har vanskelig for å høre hva han sier, for Ellen og Herman ler litt sånn hysterisk i bakgrunn.

Eddi: Kent, se å kom deg inn på badet så vi kan få denne samtalen over.

Kent høres litt snodig brydd ut eller noe.

Kent: Kan dere se å holde kjeft så jeg kan høre hva han sier?

Men det blir ikke stille på dem bak der, de ler like lattisaktig.

Eddi: Når skal vi møtes da?

Kent: Kan du ikke bare måte oss på Oslo S halv ett?

Eddi: Trikken går forbi hotellet deres, jeg skal ikke bare hoppe av der da?

Kent er stille før han sier: Eh..nei, Ellen holder fremdeles en knapp på Oslo S. Sier vi halv ett da eller?

Eddi: OK, sees da.

Jeg spiser opp resten av maten Martin har smurt til meg og pakker klær og ting jeg har strødd rundt meg med.

”Takk for meg og for at jeg fikk sove her da, Martin”.

”Bare hyggelig det”.

”Da sees vi sikkert neste gang, og så skal jeg se om jeg ikke får brent den Narcotango plata til deg”.

”OK”.

Så går jeg til trikken og ti minutter senere så er jeg på Oslo S og der står de og venter på meg.

”Halla, venta lenge eller?”.

”Nei, egentlig ikke”, svarer Kent.

Jeg ser at Kent leker med en McDonald leke og jeg har også lyst på MaceDonaldo mat.

”Har dere spist allerede eller”, spør jeg.

”Ja, på McDonald i Vestby”, knekker Herman ut av seg i krampelatter og alle følger etter ham i latteren og dette lyset går liksom opp i hodet mitt.

”Glemte dere meg?”.

”Ja”, sier Ellen skyldig.

”Jeg fikk denne meldinga av deg når vi var på McDonald i Vestby og det var først da at vi kom på at vi hadde glemt deg”.

Men jeg synes det hele er lattis som bare det. De glemte meg ja, og hadde Kent sakt det i telefonen, så hadde jeg svart at det var helt kult og at jeg bare kunne ta toget og at det var greit, men de ville ikke gjøre det på den måten. Ellen hadde snudd om hun så var i Fredrikstad igjen. Jeg synes det nesten er rørende liksom, ikke på en sånn klissete Hollywood måte, men bare sånn: Faen, det var hyggelig assss. De kom tilbake for å hente meg. En annen hadde bare sakt sorry og bedt meg ta toget. Så da jeg ba Kent om å komme seg inn på badet satt de da alle i bilen igjen og lo seg skakke av at de hadde glemt meg. Jeg ser det komiske i det og holder det ikke imot dem at de lo, det hadde jeg også gjort.

Resten av turen hjemover er preget av latter, mimring og snakk om kvelden før og alt annet. Sånn alt i alt så hadde vi det moro. Ellen hadde en veldig vellykka visning, Herman var høyt og lavt mens han spanderte drinker på modeller på eh… noens regning og fiksa champis og det hele, Kent hang som et slips (yeah dude) rundt halsen til modellen Michelle og jeg er ikke helt sikker på hva jeg gjorde. Jeg gjør et fremstøt mot Hermans teaterbakgrunn og legger agn om dramatisering av boka mi House2000. Håper at han har mot og lyst til å begi seg ut på et sånt type prosjekt. Jeg spør Ellen om vi skal begi oss ut på neste OFW men det blir som å spørre en som nettopp har født om man ikke skal ha flere barn. Litt tidlig enda liksom.

Men men, hvem vet hva fremtiden vil bringe. Et godt år, suksess og lykke? Vi får håpe det. OFW var party på Grand med Ellen.