Oslo Fashion Week, 18. August '06.
Før, under, etter..

Beintidlig opp, trues av gårde på morran for å fise ut av Fredrikstad og til Oslo for å gjøre OFW igjen. Vi er litt pakking, et par tannpuss og shii stuff etter skjema, men bortsett fra det så er vi i rute. Kent truer med å rygge inn i Corsaen min på vei ut av oppkjørselen, men jeg er så heldig å slippe stygg bulk i sidepartiet og jeg jobber enda med øresus etter flat 80kmt fra Hauge til Fjellstua, i de mørke skoger utenfor Gressvik. For å holde temponivået ved like på veien, måtte jeg sette anlegget på full gli, og Rage med Renegades of Funk sitter som regel lenge i øra etter at høyttalerne har fått sprake. Kent og Ellen kunne ikke hente meg hjemme pga tidspress og alt, så jeg måtte burne ut til dem og sette "silverpilen" min igjen i gården deres.

Men vi kommer oss til Tigerstaden uten å være i så altfor ute av skjema. Jeg prøvefilmer Ellen i bilen, men glemmer å sette knappen på tape isteden for minnebrikke. Det gjør ikke så mye, bedre å finne det ut nå enn midt under visningen hennes. Det hadde liksom blitt litt flaut. Vi parkerer like ved Posthallen og Kent legger parkeringsboten fra februar på frontruta, sånn bare for å unngå en nye en. Da kan man jo liksom stå feilparkert på en sånn sleip/snedig/freidig whatever måte. Vi "sjekker" inn på dette rommet i den gamle posthallen, Kent gjør jobben med feiekosten, My setter opp hestene sine for lek og vi er i det hele tatt klar for arbeidshansker. Ellen burde egentlig være stressa, men legger hele Byoperetten langt vekk i hodet, det er jo OFW vi er på og hun kan allikevel ikke gjøre stort for operetten nå. Vi må dele rommet med Anita Leer, så Ellen kaprer stativet som står der.

Posthallen er gjort om til denne catwalken, backstage, kaos, sminke, hårfix, modeller, presse (dog jeg ser bare en fotograf og journalist), mitt eget film og pc kaos, klær, Mys' hester, tre gullhjelmer, esker..... Det er bare backstage som det skal være og jeg tar med meg My ut for å kjøpte kaffe og brus, men My insisterer på å slippe å drikke kaffe. Siden hun bare er 9 år, lar jeg det gå. Gleder meg til hele greia og Ellen stryker klær, Kent lager navnelapper til modellene, en plastikkhest går i gulvet og OFW er i morramodus. Det er enda lenge til visningen kl. 15:20, så venting er neste greie, prate med modeller, sørge for at klærne er merket og jeg lurer på når jeg får mat i magen. My spør meg hvorfor jeg har musikk på pc'en og jeg svarer at det hjelper meg når jeg skriver. Akkurat nå er det The Herbaliser som fungerer som mentor, I-Ching og annet som jeg ikke har peil på, men det hjelper veldig å ha det på øret liksom.

Det er andre gangen Ellen er på Oslo Fashion Week og hun ser ut til å ha pianotrådene (vi snakker nerver her) i orden, hun ser lugn ut og går over plaggene sine, henger opp accessories, bytter plass på noen antrekk, venter, og sender Kent ut for å legge på plass reservertlapper til de hun har invitert til visningen sin. Hun har altfor mange på lista og må dele de 200 plassene som er tilgjengelig med to andre designere, Anita Leer og Fam Gogh. Blant de inviterte er Kongehuset, hele Millimeter Press, designstudenter, skribenter, journalister, potensielle innkjøpere, og et knippe med lokale patrioter. Tida går med til alt mulig, mate My på Mc'ern, vente, gå, sola er oppe og tida har blitt halv ett. På rommet vi har okkupert er modellene som Ellen skal bruke i full gang med å prøve klærne de skal gå i, hår skal planlegges, sminke skal godkjennes og det meste som skjer bak scenen er ikke fullt så glam som selve catwalken er. Det er vel kun selve walken som er glitter, gull, vakker, skinnende og det som man forventer av mote, sånn når du ser det fra publikum sin vinkel. Men fra Backstage så er det hele mye mer normalt. Det er støvete og fullt av poser, esker og strikker som har vært brukt til å holde ting sammen med, jenter i bar overkropp, puppene er på tur, alt er som normalt. For en som aldri har sittet slik backstage så er det litt snodig. Sjarmen som kan forventes er vel der, men stemningen er forholdsvis rolig, for enda så er det godt og vel over to timer til visningene starter.

At nakenhet er så, kan det i alle fall virke som, naturlig der jeg sitter og prøver å konsentrere meg om tastaturet, bærer meg ut i intet. Pupper, g-streng og rumper er mer framme enn ellers, jentene er oh shii så vakre og de burde være stolte av seg selv hele gjengen, for når de først gjør greia si for Ellen på scenen senere, er de bare SÅ bra. For det er jo sånn det er, kan ikke legge skjul på at den sjenerte ikke vil holde lenge som modell. Og på den andre siden av det hele så er vel det bare godt, vanligvis så er vi så sky for kroppene våre, men her er det ikke så mye som tyder på det. Og er det noen som er det, så pakker de det godt inn i proff modellholdning, hvis man kan kalle det det. Som mann vil jeg vel helst kikke opp og få det med seg så mye som mulig, men med tanke på jentenes flinke evne til å bare kle av seg, så blir det å stirre ikke helt høflig. Holder heller øyne på skjermen og konsentrerer meg om skrivejobben. Like raskt som rommet ble fylt av folk, fyker jentene ut av rommet og i rommet er kun Ellen og klærne hennes, stativ og luftstøv. Like raskt kommer dageligleder på Folk inn på sparksykker, han legger igjen en liste mens han prater med Ellen og Anita Leer, som Ellen deler rommet med, før han ruller ut igjen. Det er allsang av et slag fra hallen og det er jaggu på tide å bevege seg ut for å få med seg mer av hva som skjer. Kent presenterer meg for John Hughes, som har lagd forfilmen til Ellen, den som vises før klærne kommer gående på walken.

John Hughes er denne fyren fra Preston, en by ikke så langt fra Manchester, og han har bakgrunnen sin i fotografering. Han er for all del litt nervøs for hva folk vil synes om forfilmen han har lagd for Ellen, men jeg er sikker på at den vil funke og at hele opplegget vil bli suverent. Med tanke på mannens bakgrunn så er skillet mellom film og foto ikke helt stright eller hva jeg skal si, altså… en dyktig fotograf blir ikke nødvendigvis en dyktig regissør, men med foto kan du ta med deg gode ting inn i en film. Jeg gleder meg og sier at "Hey, talk to ya, later then". Jeg liker fyren, han er morsom og enda en av de festlige folkene som du kan treffe rundt Ellen. Jeg ringer DJ Chizzy, en turntable fyr som bare er dritbra på å snurre, for jeg kunne tenke meg å si halla og møtt ham. Siden han er på vennelista mi på MySpace, hadde det vært kult å hilse, men det spørs på hvor mye tid vi har til overs. Jeg var i kontakt med ham angående DJ jobben på Fashion Madness, men endte opp på DJ Blund. Vi får en kjempe greie av Blund, men jeg liker stilen til Chizzy. Kanskje en annen gang.

Vi har fått på oss passene våre, jeg har et hvitt PSP bånd med navnet mitt på og det vil vel sørge for at jeg er godkjent eller noe. Alltid fordel med crew pass, så det ikke vrimler med kikkere liksom. Stig Howard kommer inn døra med fotoutstyret sitt, Heidi med venninne skal hjelpe Ellen med påkledningen av modellene, Duy Dinh Ngo er der for å hjelpe til (han skal også vise en kolleksjon på Fashion Madness) og det er i det hele tatt en bra gjeng som har tatt turen til Oslo for å være med/rundt/sammen med/ by her side og den pakka der. For hvem vil vel ikke være med Ellen på Tur? Uansett, det er mye som skal gjøres og litt etter litt så begynner det å nærme seg visning. Anita Leer er først ut, med sine anorakker til festbruk, genserkjoler, coctailkjoler og annet for store, men pent draperte klær. Så snart hennes visning er over, setter Kent og jeg i gang med å dandere scenen. Kent har på forhånd lagt ut lampene, som Birgit Østergaard har sendt opp fra Danmark, under kattestripa og det er bare å dra dem fram og sette dem opp som disse pyramidene. Det er 8 stk og noen av damene som sitter på første rad kommenterer det med "det var smart" og ja ikke sant, tenker jeg. Når de lysende pyramidene er på plass lemper vi banneren over høyre skillevegg og så er vel det hele klart.

Ellen har modellene klare, Kent vimser rundt i bestemt takt og det ser ut til at han har kontroll, selv så føler jeg meg litt sånn hva-gjør-jeg-nå aktig, men henter bare filmkameraet og går ut til visningen. Vi setter på hver vår side av enden på walken, så seansen kan foreviges og alt på en gang. Kent til venstre, jeg til høyre, Ellen bak veggen, hjelpekorpset gjør det de skal, John Hughes er vel fortsatt litt nervøs og speakeren annonserer at vi nå er klare for Who Knew?! sin visning.

The show
Lyset senkes, Dressed to Kill på svart bakgrunn på lerretet, ei vekkeklokke og musikk. Mina tar over, jatter om moteuka og annonserer Jackie Willsons' Sweetest Feeling. Denne "Pippi" klovnen gjør klar pistolen sin over kaffe og sigg. Bil i vinden, Pippi dama står i heisen, går gjennom en korridor og planter ei kule i bollen på Mina. Det er drøye tre minutter. Forfilmen til John er bare helt suveren, den funker og er surrealistisk morsom, mobber og får meg til å le. Dessuten så er låta til Jackie sweet så det holder.

DJ Pastors' mix rister i gulvet, lyset kommer på og første antrekk kommer nedover catwalken. Miss Cyborg Walk i svart drakt og gullhjem, hun "poser" med skrik ansikt og sprikende fingre i enden. Surf duden, som satt med mp3 spilleren backstage, kommer ned i shorts, bukseseler og det vennlige uttrykket han tidligere hadde er erstattet med dette attitude fjeset og "posen" hans er sittende på huk mens han ser seg rundt, reiser seg og går tilbake. Neste jente har en stor tatovering på høyre arm, viser muskler i "posen" sin og det funker med de tynne armene hun har. Jentene går rakt og rytmisk ned stripa til industrial-I'll-beat-this-shit techno med mye diskant, de har blekk under huden, piercinger og en 'tude som ikke virker fake. Både kolleksjonen og showet hennes er bedre enn sist, hun har tatt steget videre og viser at hun får sin redesign til å virke på en kul og gatepreget stil. Det hele ser så mye bedre ut på freshe jenter enn når de henger på rekke og rad på en henger. Jeg digger at jeg har fått være med på dette, for det er verdt å bruke tid på Ellen, fordi det er gøy å se at hun blir dyktigere og at hun ikke stagnerer. Pri en for all kreativitet: Stopp ikke opp!! Move on og bli bedre. Strekk deg. Tro ikke at du er all that, men forstå at du har mye å gå på. Og Ellen går videre med sin design. Av de tre som hadde visning samtidig så var hennes visning den beste, kuleste og mest urbane. Ikke at de to andre var dårlige, på langt nær, men redesignen kunne fronte noe helt annet og var mer show.

Som et godt eksempel på hennes forvandling av gamle plagg på en enkel og kul måte er antrekket med en gammel 501 t-skjorte som har fått bar rygg, fjernet ermene og åpnet sidene mye mer. Det dreier som å gjøre de gamle plaggene nye, kule og et snitt som føyer seg inn i den tiden vi er midt inne i. Det er mye 80-talls klær som har kult potensial, men som mangler det rette snittet, eller som kan kombineres med noe helt annet og gjøres om fullstendig. Dette er Ellens bord og hun leverer. Blant de som gjerne stiller opp for Ellen er også Natalina Wanda, som gjerne går modell og tar med seg hjertebarnet sitt "Let's make Aids history.(com)". Hun gikk med en leken designet drakt og gullhjelm med fjær. Ved enden vender hun elegant og fortsetter nedover "the Grad Catwalk". Og selvsagt kommer antrekket Mina brukte på Månefestivalen, det er jo ikke til å ta feil av med den enorme, skotskrutete sløyfa på ryggen. Og sistemann da. Han kommer nedover det hvite underlaget med dette målrettede blikket og han vet så inderlig godt hva han skal gjøre. Før visningen var han bare så utrolig oppsatt på denne lille greia når han vender, sendte Ellen SMS'er og shii stuff, ville gjøre nettopp dette. Hva da? Jo, han går, "poser", snur seg og strekker begge armene i været, sånn at henda er i hode høyde og gir fingeren til alt og alle som fanger ham opp i bildet. Han ville gå sist for å gjøre dette og fikk lov, ga f**k fingeren og jeg kan ikke noe for det, men antrekket får meg til å tenke på buksene til supermann, sånn når du ser ham bakfra.

Når han runder hjørnet kommer alle modellene tilbake på siste runde, på rekke og rad, går ut igjen og føres an av Ellen, på Presenter Designeren runden. De klapper, Ellen har attidude looken sin på og den mest dristige designen, eller antrekket. Ved enden, på vei ut av salen, kommer My hoppende opp og gir henne en bukett blomster, vel fortjent for et strålende show. Ellen, du kan være stolt av deg selv. Jeg var målløs der jeg satt med kamera i hånda og irriterende flue på armen.

Rigg vekk
Så bærer det ut med arbeidshanskene igjen for Kent og meg. Ikke at det var så voldsomt til arbeid, men ikke sant. Lampene må ned fra scenen og banneren må vekk. De lysende pyramidene åpnes og brettes sammen igjen før vi stapper dem under scenegulvet. Backstage er tid for gratulerer og få-av-klær stemning, rydding, jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg, gratulerer John med en suv' ass film og går rundt meg selv. Så fort visningen til Fam Irvoll er ferdig, kan vi rydde lampene helt vekk fra kattestripa og komme oss ut. Men så raskt går det ikke, selv om Heidi, Duy & Co er rimelig effektive og vi får lempet ut lamper og skjøteledninger, så bruker Kent ca. 30 minutter på å kjøre rundt kvartalet. Det er kø som ville helvete i Oslo og det gir resten av oss tid til å prate, snikrøyke, vente og mye tid i sola. Jeg er ikke sikker på om det er like digg for Kent, der han sniler seg frem i trafikken. Etter det som virker som en liten evighet, for noen av oss, så står han der med Berlingoen og vi kan lempe inn sekker, esker, bag'er og annet utstyr. Men det som er den beste episoden ved hele OFW for WhoKnew.no teamet står Duy & Co for.



Duy & Co.
OK, dette er sånn løst fortalt, men jeg skal prøve å gjøre mitt beste. Duy og hans to hjelpere, venner, Co eller what, parkerer bilen ikke så langt unna Posthallen. Dette er altså før visningen til Ellen og det hele. De er litt stresset, som historien vil vise og parkerer i ei luke. Bilen går på tomgang og alle hopper ut, tar med seg det som trengs, dører smelles igjen og gjengen fordufter, i retning Posthallen og OFW. De fungerer som Crew for Ellen under showet, fikser klær, pakker ned og bærer ut. Stor hjelp og kjempe takk. Hva skulle man gjort uten sånne typer. Etter lemping, prat, sees igjen og alt det der, så forsvinner trioen, men Duy kommer tilbake som Batman over The Joker. Scenarioet er som følgende: Sånn som det foreløpig ser ut så har de glemt å slå av motoren og nå er bilen tom for strøm. Om vi kan være så greie å komme med bilen for å gi hjertekompresjoner, liksom? Klart det. Så stikker han mot gutta sine igjen og kommer tilbake IGJEN, The Ridler over Robin, og har en ny story på gang. Fakta, eller Scenario er nå som følger liksom. Og dette er vel sånn fakta ser ut: Når de dro fra bilen, altså på tomgang, og ikke spør meg hvorfor for dette var det ingen som egentlig fikk tak i tror jeg. For det som er greia er at alle hopper ut av bilen, og ja den er på tomgang hele tiden, tar med seg det de trenger, lukker dørene, uten å låse og tasser av sted for å være Ellens Helpers. Hva skjer så? Jo, bilen står på tomgang og durer i noe sånt som TRE KVARTER, før denne dama i nærmesete butikk (OK, dette er litt fritt, men ei dame var det i alle fall) går ut og skrur av bilen for dem. Når Teamet kommer tilbake til bilen, ser det hele slik ut for dama (litt fritt her også): Tre gutter står og virrer rundt bilen på leting etter svar, ingen tar i det hele tatt ansvar for å prøve tenninga en gang, for de kommer til konklusjonen at bilen bare er tom for strøm. Duy går for å skaffe hjelp av Kent. Den gode feen går så ut og forteller de to gjenværende gutta hva som har skjedd og de informerer Duy når han returnerer.

Gutta er egentlig bare sjeleglad for at kjerra ikke ble bøffa, for det hadde vel vært dagens enkleste bilbrekk for en stakkars junkie. Hadde ikke en gang behøvd å tjuvkoble den, hadde ikke en gang behøvd å vri om nøkkelen, det hadde bare vært å svinge ut av luka den var parkert i og svinse av sted. Men det var jaggu godt det endte lykkelig. Ikke kult å miste en bil, på så kjipt grunnlag. Duy, håper ikke du tar det ille opp at jeg nevnte denne lille bil historien din, men den var bare helt suveren. Hadde bilen din blitt bøffa hadde det vært tragisk liksom. Men alt gikk jo greit til slutt. Vi sees på Fashion Madness.

The End for Eddi
For meg så betyr dette slutten på OFW august '06, men for Ellen og Kent gjenstår sluttfesten, Ministy of Sound og mye mer. Men det måtte jeg misse. Turen går for oss videre til Oslo Plaza der Ellen skal bo for helgen, My blir glad for at vi ikke kan ta glassheisen og jeg vil ha mat. Det blir denne burgeren i magen, lakrisstang som Kent byr på og en lang, god samtale på vei hjem. Med hensyn til lille My i baksetet, blir vi nødt til å kjøre noe av samtalen underveis på engelsk. Ikke alt som passer seg for små jenter. Men alt i alt så blir Oslo Fashion Week en vellykket tur for alle. Ellen får skryt av KK og Henne, John for gode ord for filmen, forhåpentligvis setter noen pris på artikkelen jeg lirer av meg, My fikk lære mer på veien mot fremtiden, Kent hadde det gøy,… ja jeg vet ikke hva mer jeg kan si. Hvis noen føler seg glemt så var det ikke med vilje. Men jeg vet at Ellen er takknemlig ovenfor alle som involverte seg i OFW med henne. Både sponsorer, hjelpere, oh ja… den glemte er vel Theta design, Håvard som står for så mye av design på plakater, flyere, invitasjoner, visittkort, you name it. Håvard er genuin på reklamedesign. Alle som har bidratt til å gjøre visningen til Ellen en suksess, takkes så mye. Håper fremtiden vil bringe mye godt for alle. Fashion Madness er neste.