whoknew.ymmeli.com
 Who knew?!    Kostymer    Redesign    Ymmeli    Eventer   Forhandlere   Omtale    Husforfatter    Link    Hilsen


Ellen Knutsen på Premierefesten til Lange Flate Ballær

Torsdag 30. Mars 2006


Når det skjer ting i Fredrikstad er Ellen der hun skal være, midt i begivenhetene. Men det å få tilgang til PartyParty skulle ikke være så enkelt denne gangen, men hjelpen kom fra uventet sted. Eddi B. Saxegaard kom til unnsetning gjennom Projection Design. Som produksjons arbeider (min dag jobb) hadde vi fått et visst antall billetter som skulle deles ut til produksjonen som gave for godt arbeid og en fin måned. Men dagen da premieren skulle være viste det seg at 3 billetter var igjen. Jeg sto ved pc’en min da mailen tikket inn og tenkte straks på Kent, Ellens sambo og min kollega.

Eddi: Halla dude. Skal du på festen i kveld?

Kent: Det produksjons greiene?

Eddi: Ja.

Kent: Nei.

Eddi: Send mail til Sture, det er 3 billetter igjen.

Kent: Åh, takk. Hadet.

Kent hev røret på og sendte fortere enn du kan si ordet mail, en epost til sjefen og ble 2 minutter etter en lykkelig eier av billett til kino og bankettmiddag. Og delingen ble enkel, Kent så filmen, Ellen gikk på party og med seg hadde hun som vanlig Herman. Så fort filmen var ferdig, møtte de Kent uten for Fredrikstad kino og Kent dro hjem for å passe huset og lille My. Ellen tok bankettbilletten, Herman kinobilletten.


Men, sånn bare for å informere litt her, så fikk de altså følgende av Kent: En billett til banketten og en oppbrukt kinobillett. Dvs. at Herman egentlig ikke hadde noen som helst adgang til festen, på noen som helst måte. Men slike triveligheter stopper ikke con-artisten Herman. Han er heldig nok til å ha et såpass vinnende og sjarmerende vesen at det å komme seg inn uten adgang er som en lek for vår unge venn. Han viser billetten og får beskjed om at det ikke vil gi ham muligheten til å feste med sosieteten.

Herman: Oh, nei. De tok feil billett på kinoen.

Vakten ser på billetten, ser på Herman…. Og sier: OK, gå inn da.

Det er nesten for enkelt.


Vel inne møtes vi ved bordet der jeg sitter, men det er ikke plass hos oss. Ellen sier til meg at hvis de ikke finner en plass så blir de i baren til etterpå og så sees vi da. Så de begir seg oppover i lokalet for å finne et bord det er plass til to. Jeg regner med at det hele ordner seg og når forretten er ferdig, kommer damen som styrer bordordningen og spør om vi er bordet til Projection Design. Vi svarer ja og hun lurer bare på om vi mangler noen. Og jepp det gjør vi svarer jeg raskt, vi mangler Ellen og Herman. Hun informerer oss om at det er to som har forvillet seg inn i den andre enden og spiser kjedelig buffémat og kanskje de vil sitte samme med oss før hovedretten kommer? Jeg tar turen med henne gjennom hele labyrinten som er City på leting etter de, hilser på en av vaktene med plugg i øret og det hele, som er tidl. kollega fra InFocus, og kan konkludere med at jeg ikke finner Ellen eller Herman noe sted. Jeg ber damen som var så elskverdig nok til å veilede meg gjennom lokalet om å hjelpe meg tilbake til salen der jeg hører hjemme og hvem andre enn Ellen ser jeg vel når jeg kommer tilbake. Men gjennom labyrinten har jeg subbet meg fram og i det jeg tar Ellen på skulderen for å si hei, gir jeg henne dette støtet, statisk som jeg var blitt. Det kom dette lille smellet. Ellen forteller meg at hun og Co. sitter ved der servitørene kommer ut, pussig nok på samme bord som en av sponsorene hennes sitter.


Fornøyd med at de har bra bord og det hele, setter jeg meg igjen og får servert Chateau Briand retten og jeg har ikke matlyst så sent på kvelden, men får i meg, kjøttet og noe av grønnsakene, men lar potetene ligge. Så kommer desserten som bare var helt utrolig god. Jeg tar en bit av den og det er det hele. Folk som ikke vet at jeg har et problem med sen spising tror vel at jeg er rene anorektikeren, men når jeg jobbet natt i mine dager på InFocus var det rent umulig for meg å få mat i magen. Det kom ikke på tale liksom, ble bare masse kaffe og diaré og faenskap. Så jeg skyver asjetten raskt fra meg i det Ellen kommer for å hente meg. Det begynner å bli fullt inne ved City Scene og vi bør komme oss inn dit før vi får dårlige plasser. Og bra plasser fikk vi, midt på balkongen eller hva jeg skal kalle det. Vi satt i alle fall rett imot scenen og det var bare helt supert.


Vi koste oss gjennom Kurt og ett glass vin, Ellen og Herman gikk ut for å røyke, jeg var plasspasser, Wig Wam rocka scenen og vi drakk oss gjennom et par drinker, Ellen omtalte meg som forfatteren hennes til El Grande og det kan vel passe meg bra. Bjørnebye snek i baren foran meg og jeg sa at det fikk gå bra hvis de tok oss til neste mesterskap, det er bare å krysse fingrene, gjengen er god nok om de bare får spillet til å funke. Så vi får se da, når EM kvaliken starter til høsten, men det blir tøft for gutta. Men uansett, Bjørnebye var nanosekundet etter meg, jeg våger å påstå at han var det, sikkert derfor han selv valgte å starte med: Vi kom liksom samtidig….. Moro mann, ta oss bare videre sier nå jeg. Så kom en feid av en konsert med The Beat Tornados og jeg lover dere, de er verdt hver tone. De ruler som bare det og jeg bryr meg ikke om resten av artistene er aldri så mye mer kjente, Tornadoene var råe. Det begynte å bli sånn småsent, tror vel vi snakker rundt halv to her og jeg fikk purret denne mailen med intervju fra Harald, han hadde pr. mail bedt om å det slik. Regnet da jaggu ikke med at han i det hele tatt ville ha tid til oss, så jeg var i utgangspunktet veldig glad for bare det, men jeg begynte å bli utålmodig liksom, ønsket å legge ut intervjuet med omtalen av filmen. Ja, jøss han kjente igjen navnet mitt og skulle sende. Jeg spurte ham om hva som skjedde med filmatiseringen av boka ”Seksognitti”, denne spritsmugler historien av Kjell Ola Dahl. Jeg digger boka, den er bare helt rå, jeg kjøpte den samme dag som jeg tok min første tattoo i…’98? Boka og tattooen er liksom likestilt som minne fra den gangen. Det kjipe for filmen var at de ikke fikk stablet den på beina. Synd, for jeg tror de ville lagd en killer film av den boka.


Rene Andersen gjorde entre på scenen med band og dette er vel den musikalske nedturen for min del, ikke noe galt om Rene, men det er bare ikke min greie, men resten av folka så ut til å sette på pris på dansbar musikk. Selv så var Ellen, Herman og jeg mer opptatt av hvem, hva, hvor og når, sånn når det kom til nachspielet. Vi hadde sett at de delte ut Kartet til de som var noen og vi ville også dit. Ellen og Hermann tok ansvar mens jeg var ute og rota i alle ender. De gikk rett og slett bort til denne fyren som delte ut Kartet og sa: Hei, Ari stakk av med Kartet. Han ville vel ikke dele det ut sånn på rappen, og ga liksom denne forklaringa, så Ellen spilte Fredrikstad turist og spurte om det var langt til stedet han forklarte, og vips så var trioen lykkelige eiere av Kartet. Enkelt som fy. Litt synd på fyren da, for han var jo tross alt offer for proffer her. Ikke at vi ikke fortjente det, men allikevel.


Vi tok for oss den korte spaserturen til Den Hemmelige Adressen i et visst penthouse eller hva jeg skal kalle det på en viss side av ei viss elv i en viss by. Ved inngangen til stasligheten sto denne løperfyren jeg ikke husket navnet på, eller rettere sakt, aldri har kunnet navnet på men jeg kjente igjen ansiktet hans bare. Vi tok heisen opp til the top floor og gikk rett ut i entreen før selve leiligheten. I heisen sier han: Utrolig dumt å ta taxi hit når det var så kort vei da. Ja, ikke sant. Og jeg skal si en ting om kåken, uansett hva han ga, uansett hva han har kostet på den, de to jentene som gikk rundt i singlet og delte ut drinker var verdt hele turen. Ikke at det ikke var fint der, leiligheten var classy som fy den, sikkert verdt hver krone, men de var bare så bra. Det hang kunst på veggene, anlegg i sikkert hvert rom, til og med på badet, det var sirkeltrapp opp til andre etasje…. Ja, behøver jeg egentlig å si så mye. Det var en fin kåk, det skal du ha for mann, selv om vi sikkert ikke klarte å imponere deg med svadapratet vårt. Nachspielet gikk med på å gå rundt, prate med Ellen og Herman, se meg om, beundre utsikten, bli presentert for Derek Bateman (hvorfor tenker jeg på Patrick Bateman nå) som jobber i Medieparken, en kul fyr som skjønner Norsk men som gjør som alle andre, snakker Engelsk i stedet. Det synes jeg er knall for min del, for da får jeg trent på engelsken selv. Bonus til meg. Men sånn når jeg fikk den første, litt sterkt blanda drinken av den ene av de to jentene og begynte å drikke av den, så kjente jeg meg brått litt kvalm i magen. Det var den smarteste løsningen å nippe til den resten av kvelden, for jeg ville nødig være den som spydde i leiligheten ja.


Men alle kvelder tar etter hvert slutt, selv for folk som skal opp halv syv neste dag, så Herman og jeg dro oss mot utgangen kl. 04:00, men før jeg dro fikk jeg et par ord med regissør Bjørn Nagell, gitt ham visitt kortet mitt og avtalt å gjøre en greie om ham for filmforumet. Så jeg har da noe å se fram i mot. Gleder meg, for han er jaggu verdt det, filmen rocka den. På andre siden av brua igjen, sto bilen til Herman ved butikken til Ellen og jeg la igjen borti mot en liter urin ved siden av bilen før vi dro av gårde. Jeg følte meg så mye lettere etterpå.


For oss to var kvelden over, men Ellen dro på videre. Det var nytt nachspiel, nye mennesker, nye kontakter, lengere til søvn, mer drikke, mer fashion, flere kjendise,r mer moro og jeg skulle sove. Jobben venta om ikke mange timene. Men det som endte så utrolig godt, var at jeg forsov meg neste morgen. I panikken løp jeg ned trappa og tenkte: Faen, jeg må kjøre. Det som var greia var at jeg hadde avtalt å sitte på til jobb med en av gutta på jobben, så jeg kunne drikke uten å tenke på kjøring neste dag. Jeg kunne sikkert ha kjørt bilen den morran, men hadde jeg måtte blåse, så hadde lappen røket hei dundas. Så jeg ringer turen min og sier at Hei du, jeg våkna nå jeg. Jeg våkna for fem minutter siden, får jeg til svar og det passa bare så utrolig bra. Runar hadde sovet for lenge han også. Knall dude. Det gikk som hei fy og jeg kom meg på jobb, gjorde det jeg skulle sånn trøtt og sliten, planla fest samme kveld til dama mi, og var i seng igjen kl. 04:30 andre dagen på rad.


Og Ellen, hvem vet hvor vi er neste gang, hvordan vi kommer oss inn og hva vi gjør der. Snakkes igjen.

  

- Creative Clothing
       Norsk   English   International   
webdesign © 2004 - 2013 av Ellen
Member of The Internet Defense League