WhoKnew?! meets Cobolt.
13. januar 2007

Noen ganger er tilfeldighetene din beste venn og den som skaffer deg en jobb eller mulighet. Tilfeldighetene setter ting i bevegelse og før du vet ordet av det, lander du en fet gig. Tilfeldigheter har ført meg til de utroligste plasser i livet og det kan kanskje føles som en motsatt My Name Is Earl opplevelse. For jeg tror karmen min sitter ganske godt. Alt slumser sammen noen ganger, blander seg godt i smeltedigelen og leverer noe kult.

For Ellen har tilfeldighetene seg slik at en annen designer egentlig skulle hatt en visning under Cobolts releaseparty, men hun måtte avlyse. Designeren og Ellen kjenner ikke hverandre, men hennes kjennskap til WhoKnew?!, førte til at hun da anbefalte bandet å ta kontakt med Ellen. Fjorten dagers forberedelse? Shii dude, bring it on! Slavia Praha og Mr. Beirut ville vært stolte. Så det var bare å kaste seg ut i havet og begynne å svømme.

Ideer trenger heller ikke å være et resultat av evig tenking under epletreet, fyllesjuk som ei alke. Hva med 1. nyttårsdag, våkne opp på sofa hos et vennepar og så la de gode ideer flyte. Det er ofte sånn det er. Ut av ingenting så sitter eureka-feelingen der. Jeg pleier å føle det som å holde en spiker mot hodet og ha hammeren på vent. Ideen står bare der, uten å entre skallen din, du vil ha den inn men kan ikke tvinge den. Så smeller hammeren ideen inn i hjernebarken og du brøler til Mr. Beirut: FYYYY FAAAEN, JEG HAR EN SÅ JÆÆÆÆVLIG BRA IDE!! Beirut sitter bare der med ett fyllesjukt øye åpent og skjønner ikke en dritt.

Men det hjelper ikke bare å ha ideen, den må også gjennomføres. Så Ellen satte i gang med effektiv jobbing på dagtid og noe kveldsarbeid den første uka. Plagg blir ikke klare av seg selv akkurat og ting organiserer seg ikke av seg selv heller. Cluet var zombie, vått hår som henger rett ned, tung sminke rundt øya, hvite linser og la Kent mixe et soundtrack innen en sjanger han ikke har snøring på; musikk med gitar. Andre uka ble den sedvanlige around the clock jobbing uten stans, flytt ned i butikken, sov litt i ny og ne, forsøm familien og la Kent være husmor. Men dette har etter hvert blitt hennes måte. Og med en god ringerunde siste uken, ble linsene klare med bidrag fra FargedeLinser.no Alles fettas.

Når du gjør en event eller et show, så er det så mye mer enn å produsere, mote opp, gjøre jobben og dra. Det hele skal dokumenteres, hypes, promoteres, settes sammen til en opplevelse og bli noe du husker. Forfilm, sound, prosjektering og attitude. Det er svette, nerver, ha nok modeller, mangle modeller og så være i boks igjen. Det dreier seg om hvem kan stille opp, være med, ofre, ha det gøy og se verdien i det du gjør. Ethvert show du gjør må være minneverdig og når WhoKnew?! gjør catwalken så funker alle elementene, takket være utrolig mange engasjerte mennesker som ser verdien i det hun gjør. Men nok om det.

Jeg spør Kent dagen før: Skal du innover i morra?
Kent: Eh, ja, men jeg må kanskje til Gjøvik for å hente en fotograf.
Men han slapp det.
Jeg spør Kent: Er alt klart?
Kent: Vel, jeg skal mixe ferdig musikk piecen i dag og redigere filmen, så nei.
Og det ble klart.

Sånne ting blir alltid klart i siste liten. Det er sånn det er, pokker heller, ække noe kult med pure smooth heller. Som for meg, når jeg skulle inn. Jeg så det som en bra mulighet til å promotere litt SoulStone, kanskje lære litt, skrive en ny greie for Ellen og plukke opp nyttig info. Jeg tar med meg bandets gitarvirtous Morty for selskap og for å ha fordelen i at flere kan gjøre mer nytte for seg enn en alene. Vi var egentlig litt sent ute, i forhold til hva jeg hadde ønsket. Kvart over tre er vi endelig klare til å dra og feier ut på E6’en ved Quality (Sarpsborg), for det var raskeste vei ut på motorveien fra der Morty bor. Zack De La Rocha gjør greia si på March of Death og Morty åpner en Grans øl, så sjarmig som den grønne flaska er. Vi småprater litt svada, før han gledelig kommer med budskapet om at han har glemt lommeboka hjemme. Dæven, Morty, det va’kke kult. Men det var jo bare å hive seg inn på første avkjørsel og fise hjem til blokka han bor i, for så å være på nullpunktet igjen. Han inn etter pengesekken og så bærer det mot Tigerstaden som et uformelt heksehyl i dårlig forfatning. Men det funka. Min lille sølvgrå Opel Corsa ’97 går bra nok og tiden vil vise at det kan gå litt for bra i svingene. Den råtamme, men mer effektive veien inn går som regel smertefri og upåaktet hen, men når du nærmer deg kommer du på: Jeg vet faen ikke hvor Parkteateret ligger, der Cobolt har sin platedebut, og som jeg fram til dette punktet i fortellingen har glemt å ta med.

Vel, slik er det; Event: Cobolts’ releaseparty til kommende plate ”Nine”, Ellen skal vise klær, Spacebrain skal bidra med noen helt sinnssyke…. greier (ta turen til www.spacebrain.no, der får du inntrykk så det holder, mannen er genial).

Jo, tilbake til på-vei-inn-i-Oslo episoden. Jeg hadde nada peil på hvor sjappa lå men visste at det var et stykke å gå fra Oslo S, der jeg pleier å parkere. Om infoen at det ligger på Grünerløkka hjelper? Egentlig ikke. Så vi prøver oss, Morty må koble mobilen til handfri settet, for jeg har på dette tidspunktet nok med vei og filer. Halla, Kent, veit du hvor jeg skal? Du kan bare veien sånn omtrent? Vel, jeg grønnjævlig på feil vei nå. Ja, du kan få guide meg pr mobil ja.

Første feilkjøring endte opp med å ta oss helt ut dit som Colorline holder til, så kult som det var. Så var det å snu, komme på rett kjøl, bli guidet av Kent, kjøre feil igjen, havne på rett spor, feil vei, feil gate, slit, i nærheten og banne en masse. Dette var min debut i Oslotrafikken, min første tur inn i gryta. Men det gikk jo greit, vi krasja ikke, drepte ingen og endte opp på Parkteateret etter å ha blitt bitchet av en Kent på lavt blodsukker og med et serviceinstinkt og bitching som flashet om hverandre på lik linje med Dr. Jekyll and Mr. Hyde. Men det er Kents sjarm. Og som en bonus måtte jeg lukeparkere for å gjøre meg fortjent til gratis parkering. Digger ikke luker, så jeg priset meg lykkelig for at jeg dro inn i den lille, snertne Corsaen min og ikke en noe lengre Toyota Avensis stasjonsvogn. Releaseparty, here we come!

Vel inne på Parkteateret sender vi Morty opp på smink med Grans ølen sin først, men i sitt beskjedne Jeg, setter han bare ølen på utsiden og går ned igjen. Vi møter ham på vei ned og drar ham med opp igjen. Inne på smink, eller det som vel også skal fungere som backstage, sitter Ellen og modellene hennes, prater, prøver linser og spiser boller/potetgull og røyker i andre ende av rommet, ut i gangen faktisk. Det er lett stemning og hun er cool, har god tid og alt er ok. Det er nesten uvant å være rolig, å kunne rusle rundt med det som skal gjøres og ikke stresse. Det har vært nok pes de siste to ukene uansett, så laid back funker.

Vi rusler litt ned, ser på lokalet, prater litt med modeller og i det hele tatt, venter på dagen skal fortsette. Min greie er som regel å henge på, ta inn inntrykkene og se etter hva som er verdt å skrive om, se etter ærlighet og bare gjøre det beste ut av hva jeg har å gå på. Det føles litt som å være tv-kokk på raid inn i kjøleskapet til en eller annen, lukke opp og tilbrede noe av det man finner. Nå er jeg en fabelaktig dårlig kokk, men er litt heldigere med menneskene jeg henger rundt. De gjør som regel jobben for denne kokken behøver bare å servere det som skjer.

Men uansett, resten som følger er ikke så givende egentlig, modellene øver litt, jeg tar med meg Morty på McDonalds og vender nesa mot sminke igjen. Mens vi henger der og jentene får antrekkene igjen, begynner de så smått å skifte og sminkøren har begynt å jobbe med første jente, så kommer John Hughes. Dagens fotomann, Mr. Hughes, er jo samme mann som lagde forfilmen til Ellens siste OFW visning. Det ble denne heftige greia der Ellen skyter Mina i bollen til musikk av Jackie Wilson, den happy godlåta The Sweetest Feeling. Den var suvvv som hell. Killer greie John, vi digga den alle sammen, ikke noe pes. ”Hey John, how are ya?” ”Fine Eddi, to bad you couldn’t make it to the Elbow Room, the fotoshoot”. Jeg veit John, men familien måtte pleies. Vi rister litt hender og jeg hilser på kompisen hans, Mark. Med hårguffe i håret, smiler han dette joviale uttrykket og håret står ut til sidene. Han er en fyr å sette pris på.

Sånn omtrent nå begynner sminke å ble litt backstage også, for Cobolt begynner å ankomme. To av medlemmene i bandet skal gå for henne og jeg er glad de stiller opp, for vage trusler fra Ellen om at Kent og jeg må gå hvis de ikke kan. Heldigvis ser alt til å ordne seg for gutta går på tur inn til sminkejentene for å legge på kitt og sparkel. Helt konge. Jeg er ikke helt sminketype liksom. Men for Ellen hadde vi vel kasta oss ut i det igjen. Vi ga oss for tapt under sommerens Fashion Madness og gikk på cattisen i Sidorovas klær. Så mens vi henger der begynner rommet å fylle seg, så det er bare å skygge banen og komme seg ned i salen.

Det er ikke smekkfullt når vi kommer ned og jeg må si jeg er spent på oppmøtet, om det vil funke eller ikke. Det er første gangen jeg er på et releaseparty, så jeg kan ikke si jeg vet hva jeg kan forvente meg av folk i sjappa. Morty finner denne bluesfyren og legger ut om musikk og all verden, men jeg prater med John og Mark om manus, bøker, shii stuff og litt av hvert mens vi venter på at Ellen skal åpne hele saken.

Hva kan man vel si for noe fett om showet da? Vel, det åpner med filmen de spilte inn for to dager siden, og redigerte i går. Kent holder et kamera mens han går gjennom huset i mørket, vag filming, lys, føtter, musikk, voiceover som forteller om zombier som spiser folk og greier. Kamera ser ut til å lete etter noen og finner en kvinne i senga. Det lukter snuff lang vei, og en hånd kveler den ulykkelige i senga (innside info sier det er Ellen). Så legges kamera ned på senga i stabilt sideleie før bevegelsene i senga tilsier at noe skjer med eieren av den døde hånda i bildet. Enten så er det noe snusk, eller så er det settingen som tilsier (pga voiceover) at hun blir spist. Dog, jeg hadde vel ikke sett forskjell (hehe).

Så kommer zombiemodellene ut på lina, en etter en kommer de ned med deadlooken, dryppende vått hår, poser og forsvinner ut igjen til Beautiful People av Mr. Manson. Visningene til Ellen er som regel god sammensatt og spikret. Selv om det ofte skjer i siste liten og hiv i vei, så funker de godt. Hun er flink til å kombinere film, musikk, rocka modeller og punch. De to gutta i Cobolt gjorde en fin jobb på lina og jeg husker med gru min egen debut (og eneste får jeg håpe) som catwalkmodell sist sommer. De fikser det bra og virker selvsikre der de sprader. Men en av gutta i bandet kan ikke la være å la smilet gå over leppene når jublingen kommer fra salen. De fire rock n roll låtene Kent har miksa sammen fungerer dritbra og stemmen på filmen som forteller greier i mellom sangene minner om femtitalls filmer. Det er jo alltid noe som fungerer, sample over en kul setning eller noe, det slår aldri feil. Og for en tekno/synthfyr å være så har han gjort en kul jobb med valg av musikk.

Plaggene er veldig Ellenske, spesielt en kjole sak som er satt sammen av gamle t-skjorter klippet opp i ruter og sydd sammen. Men det er ingen hjelmer denne gangen, det var forbeholdt OFW. Det er et show av en visning som underholder like mye som den viser kule klær og sitter med et tema, kjeder deg aldeles ikke og avsluttes med applaus. Hva mer kan man si? Jo, Julia Lyon, definitivt den beste modellen på cattisen denne kvelden, har tidligere også vært i klærne til Sidorova, hun er lekent dyktig på lina og gir fotografene mange muligheter med sine poser, og det er bare så fett å se på, sweetpeas. "Aaaaaand Pose", a thousand flashes. "Thank you, dear." She walks back with an untouchable attitude. The Poser.

Så når visningen ender i at Ellen viser siste plagg, går ut, kommer inn med alle modellene, folk skjønner at det er hun som er designeren og greier, møter hender hverandre i øredøvende og unison smack-smack blitz-blitz. Folk klapper og hadde sikkert ikke forventet dette. Jeg tar meg turen back scenen for å gi gratulasjonsklem og der er alle i godt humør, jentene skifter, løper opp trappa til sminke for å vaske seg og bandet begynner å gjøre seg klar til å spille. Kent og Ellen glir over i litt ryddemodus, organiserer og jeg går ut for å ta en prat med Morty, høre hva han synes og sånt. Jeg tror han var overrasket over det han så, men har koset seg hele kvelden. Jeg sier at det er mer til det enn det som kommer frem når man står og ser på. Mannskapet på scenen jobber med changeover og jeg er litt spent på fortsettelsen.

Det blir en del hit, dit, røyking ute og prat før Cobolt er klare til å spille. Men først skal denne fyren si noen ord om musikkvideoen deres, men han er ikke å finne når han annonseres så det blir enda litt mer venting og når de først starter står jeg oppe på smink sammen med John og prater shit. Men jeg har ikke lyst til å misse de så det er bare å raska på ned trappene igjen. Bandet er litt merkelig sammensatt i forhold til hva jeg er vant til fra SoulStone men det betyr jo ikke mye. Det er et dyktig band som begynner rolig og bygger opp mot en tyngre slutt. Jeg liker det de gjør, men foretrekker mer tyngde rent personlig. Men jeg skiller ut smak ved vurdering, smak har ingenting med saken å gjøre når du skal avgjøre om et band er gode eller ikke. De ser ut til å ha funnet seg selv, men det virker også som om de fortsatt kan sette en strammere linje for hvordan de ønsker å bygge fremtiden sin. De har en veldig dyktig visuell føring for seg på webside og myspace som funker, men de klarer ikke helt å gripe meg. Men uansett, musikken er kul.

Etter konserten står jeg igjen oppe, på det som nå er backstage igjen, og prater litt i hytt og gevær. Ellen presenterer meg og sier at jeg er manager. Andrè gliser og sier at en slik en kan de trenge. Er jeg interessert? Jeg er på bristepunktet av hva jeg tåler av arbeid, så jeg må takke nei. Dessuten vet jeg ikke helt hva de trenger meg til. De ser ut til å ha bra sving på det meste på egenhånd fra før. De finner sikkert en bedre og mer egnet manager en dag. SoulStone er mer mitt bord, nærme, tunge og pri når det gjelder musikk.

Så rundt omkring her begynner atter rydding/samling av Ellens klær, bære det ned trappa og jeg hei, mer glemt, de fikk vist den musikkvideoen og den var veldig proff. Fet greie. Dere vil like den, fortjener å bli spilt på en eller annen kanal. Tilbake til rydding og greier, vi bar greiene bort til bilen og når vi kom tilbake fant vi ut at sjappa skulle stenge, ikke noe mer releaseparty på Parkteateret. Men hva pokker…? Vel det var ikke annet å gjøre. Jeg avtalte med Morty at vi da bare dro hjem isteden. Med fullstappet bil hadde vi en liten detour innom Plaza for å droppe av Ellen og Kent. Resten av veien var det bare Morty, meg og denne glamourmodellen fra WhoKnew?!-showet som skulle til Sarpsborg.

Hun var et stykke for seg selv. Jeg syntes hun var morsom som fy og turen hjem ble litt mer underholdene. Takk for det, for selve kjøringa var møkkakjip. Det regnet som fy og jeg fikk vannplaning hele tida. I mens satt Kent og Ellen på hotellet og drakk vodka, før de dro på party hos John og det trengs vel heller ingen dyptgående forklaringer her heller men de hadde det fett. Jeg regner med at Slavia Praha og Mr. Beirut holdt på med skrikinga si som de alltid gjør. Som: WHATTA FUCK?? WHO INVITED ME?! Eller: DEAD WHAT? WHATTA FUCK ARE YOU TALKING ABOUT.... WHAT LOOK?! Og Slavia i konstant hysjing på dette overilte frimerkehodet: Beirut, rolig, jeg mener det, hei la være, Bei...B... BEIRUT, GI FAEN I DET, GI... SLAPPA, HAN MENER IKKE EN DRITT MED DET. Beirut, slipp den puppen!! WHAT TITTIES?? Selv så ble det tidligere kveld for meg enn forventet med i-seng-tid kl halv ett eller der omkring. Dagen hadde funka bra og jeg var klar for søvn. For de to som drakk vodka endte ikke moroa før ved femtida eller noe, når Beirut endelig hev seg på dør for å lete opp noe energigivende til å akkompagnere den allerede heite formen sin. Og igjen hadde vi fått en WhoKnew?! opplevelse ut av det med tilbehør og fashion på sitt beste med venner og en godt vandt greie med hud, klær og anstendighet.