Ellen på GTA location
16. August 2008

Det skulle vise seg at vi var på vei mot en overraskelse med tanke på den lekre tittelen festen hadde fått: Fashionably Late. Det skulle faktisk vise seg å ikke stemme med virkeligheten i det hele tatt. Vi er av natur ikke de som står på døra før sjappa åpner og venter på å komme inn. Vi har langt i fra noe ønske om å få en diplom for godt oppmøte. Det passer oss langt bedre å komme slentrende med en plastikk flaske full av appelsinjuice (må legge til at vi snakker originalemballasjen her), vodka og battery når festen er godt full av folk. Vi er av denne typen mennesker og langt ifra noe annet. Det er kun en gedigen feiltakelse som får meg først til en fest, enten det eller så har jeg faktisk et arbeidene ansvar ved moroa. Så siden vi definitivt ikke var på jobb i form av servering, CD bytte i spilleren eller dørvakt, billettør eller annet av kjipt festarbeid, så kom vi naturlig nok sent. Men før vi rakk å komme sent, er det et par andre detaljer vi bør putte inn.

Etter å ha overvært Ellens visning på torsdag, som en del av Den Overfladiske Paraden, var vi alle klare for å stappe oss inn i finstasen og vrikke på kroppen. Men jeg er en hvit mann med masse hvit rytme i kroppen, noe som betyr at jeg overhode ikke har rytmisk sans i det hele tatt. Gud overså den såkalte ariske rasen totalt når han delte ut rytme til de pinlige skapningene han hadde kastet sammen. Dette er jeg et levende bevis på, og det sier mye fra en ateist. Når, eller jeg burde si hvis, du ser meg danse blir du pinlig berørt på mine vegne.

Visningsdagen var en lang og innholdsrik dag for alle og ble en real oppladning til selve festen. Med forhåndsbooket rom på Comfort Hotel og bekreftelse på billetten til festen i bagen satte vi kursen mot et fridøgn vel fortjent. De tre kidsa som til daglig terroriserer husfreden var godt plassert i barnevaktens hender. Med Kirsti på guidet tur inn i det som vanligvis er sfæren Ellen, Kent og jeg beveger oss i, hadde vi en sprengt kveld foran oss. Sprengt ligger i terrenget mellom umåtelig og velpleid. Barnevakta, to seksten år gamle jenter, kom selvsagt ikke til tida. Det er jo et godt dokumentert kapittel dette med tenåringsjenter og deres forhold til to så enkle elementer som Tid og Mobiltelefon. De kommer aldri til tida og svarer unntaksvis mobilen sin. Men Vespamafiaen kom endelig durende inn i oppkjørselen og vi kunne selv sette oss i bilen for å svinge ut av grushaugen. Oslo var neste stopp og det var gud så deilig å få litt avstand mellom oss og de ungene vi, tross alt, elsker til døden slikker oss ad. De er jaggu en håndfull noen ganger, men selv den mest tålmodige jævel trenger pusterom i ny og ne. For oss ble pusterommet en tur til Oslo for å være med på avslutningsfesten til Oslo Fashion Week.

Vi var på vei mot Det Overfladiske Land, et sted vi langt i fra hørte hjemme, et sted der etiketten betyr langt mer enn innholdet. Selv om du ser ut som ei herpa cola bitch er det ingen som egentlig bryr seg så mye, så lenge det står fashion på etiketten din. Det var bare en måte å gå løs på villdyret på; LIKE A WALK IN A ZOO. Ingen av oss hadde de rette attestene men vi hadde heller ikke levert inn noen søknad. Det eneste vi ville var å gå ut for å ha det gøy. Med dette i bakhodet krysset vi kommunegrenser til vi glei pent inn i Oslo sentrum. Ikke at vi skulle så langt, det var kun til Paleet parkeringshus vi skulle og det er så kort kjøring inn i suppa at det nesten ikke går an å kjøre feil. Vi setter bilen på fjerde plan og ringer til Kent for å få hjelp med veien til hotellet. Men jeg får lyst til å kødde litt med ham og sier, med litt panikk i stemmen at vi nå står ett sted ute på Ring 3 og ikke aner hvor vi er. Dette svelger han som rå fisk på en sushibar, og det sier vel mer om min egen evne til å finne frem på veien enn hvor lettlurt Kent er. Dette fremsto altså som MEGET realistisk for Kent og virket ikke som et søkt forsøk på en spøk. Eh, jeg kan ikke hjelpe deg hvis du ikke vet hvor du er, sier han og jeg kan høre oppgittheten i stemmen hans. Jeg kan formelig se at han snur hodet mot Ellen og ser oppgitt på henne fordi Eddi faenmeg har kjørt seg vekk, igjen. Noe av grunnen til at dette virker så sant er at jeg ved flere ganger har hatt behov for hans guiding frem til et mål i Oslo, som for eksempel når vi skulle på releasegigen til CO3OLT, der Ellen viste frem en kolleksjon med modeller i zombiemodus. Men jeg avslører spøken før den blir matt i fargene. Puh, nå kjente jeg at jeg ble letta, sier han og jeg må le. Hehe, ja det kan jeg tenke meg du ble. Ring meg når du har gått ut av døra sier han og legger på. Og ja Kent, dette legger du ut om til Ellen i det du legger på, hvor letta du ble over at Eddi ikke dreit seg ut med kjøringa.

Jeg bærer den sykt tunge bagen på skuldra og ønsker at vi hadde pakket hver vår isteden for å dele en. Det er vel på den måten vi menn blir pakkesler. En bag, ja jøss da elskling, klart det. Og så blir det vår jævla jobb å bære den. Men siden hun har båret frem våre tre barn, så er vel dette det minste jeg kan bidra med. Det og det øret hun prøvde å rive av meg når andremann satte de nydelige kaosføttene sine ut i friluft for første gang. Når vi kommer ut av parkeringshuset, går vi over veien og ringer Kent. Faktum er at vi er så nærme hotellet at vi egentlig kan se det fra der vi står med Kent på øret, uten å vite hvor det ligger. Vi har trampet over instruksene og poenget til Kent drukner i vår dumhet. Han henger ut av vinduet og prøver å veive til oss, men vi ser ham ikke pga det store Comfort Hotel skiltet som henger i veien. Wow, bønda i byn, jeg sier ikke mer. Når vi stiller oss ved skranken for å sjekke inn og jeg gir fra meg personalia, sier hun at «min venn» har vært nede for å forhøre seg om vi får rom i samme etasje. Det høres ut som om vi har en «spesiell» venn som venter på oss og det lukter snusk av dette lang vei. Jeg har lest om så mange menn og deres perversiteter at jeg ikke får lyst til å være enda en i «den» bunken til den hyggelige jenta foran meg. Jeg er IKKE her for å dele ut gratis knull, jeg er her for å drekke og forsyne meg av det som ER mitt. Vi får rom nesten rett under «vår venn» og hans familie. Utsikten derimot er rett inn i andre hotellvinduer og rett ned i matsalen og jeg vet ikke helt om dette er en godt ting eller ikke. Straks etter kommer Kent og My inn for å hilse på og han breier seg ut med at de har mye bedre utsikt. Veldig så Åsen-aktig han ble her tenker jeg, men det viser seg siden at utsikten de har fått ikke er så jævla fetere, spør du meg. Men jeg ser jo på Børsen sier han. Gjør du faen ikke kontrer jeg. Du ser asfalt og en masse løv. Må prøve å presse den lille dritten litt ned igjen, han prøver å holde seg ovenpå. Jeg vet at grunnen til dette er at Kent er barnevakta og ikke får følge med på festen. Så jeg tilgir ham hans forsøk på å være eple.

Ettermiddagen blir ikke mer spennende enn at vi feier avsted for å shoppe på Oslo City. Igjen så graver de i sentrum, og det er en jævlig trang disse anleggsfolka har til å overbevise disse kommunefolka om at det trengs å graves overalt. Du kan faen ikke gå eller kjøre i en hvilken som helst by uten å bli omdirigert og plassert i køhelvete fordi DET GRAVES. Dette medfører at vi må gå igjennom hele junkiestripa for å komme til City. Og det er utrolig hvor distansert disse folka er til oss. Det er nesten komisk. Her går vi forbi dem og gjør vårt ytterste for å late som om vi ikke ser dem. Junkisene på sin side har ingen problemer med å totalt ignorere oss og leve seg fullstendig inn i sin egen verden. Alle vi andre er bare potensielle kunder, ransoffer og kilder til penger. Resten av verden er som et hvelv av muligheter til å skaffe... penger. Som igjen skal gå til dop. Om du synes du har lange arbeidsdager bør du prøve deg som junkis. De folka stopper faen aldri å jobbe. De legger en sånn viljestyrke og energi igjen for å fikse dop at du ikke vill tro det. Men det er faen ingen som betaler disse folka overtid for å jobbe TWENTYFOURSEVEN. Så for å bevege oss over til vår verden igjen, så endte jeg opp med ei altfor dyr bukse mens Kirsti endte opp med litt undertøy til antrekket.

Men for å spore av litt her så å vi gjengi Mys oppfatning av Oslo. Hun har vondt i hodet. Hvorfor det, spør Ellen henne. Fordi det er så mye forurensning, det lukter vondt og alle røyker og det er søppel over alt. Noen voksne oppfører seg som barn, og de andre voksne som oppfører seg som voksne klarer ikke å passe på de voksne som oppfører seg som barn. Det er jo ingen som passer på. For My sier hun skulle vært ordfører, da hadde ingen fått kaste søppel. Hun er forferdet over at den største byen i Norge også er den styggeste. Hun har et godt hjerte den jenta og hvis hele den kommende generasjonen tenker som henne, så er det jaggu håp for den synkende menneskeheten. Det er tross alt folk der ute som har tid til å pådra seg Body Integrity Identity Disorder. Hvis du ikke vet hva det er bør du slå det opp, eller du trenger kanskje bare å lese mer.

Etter at vi har kommet tilbake på hotellet og dusjet og kledd oss i finstasen, lainet opp 1 full helflaske Kalashnikov vodka, 1 halvfull flaske vodka av samme merke, 1 helflaske Passoa, 1 halvflaske Jäger, 1 flaske Advokaat, masse Battery og en kartong med appelsinjuice, innser vi at vi har tatt med oss nok drikkevarer til å se ut som et overmåte alkoholisert par. Enten det eller så ser det ut til at vi har lainet opp til en orgie at et vorspiel. Ingen av delene var riktige, jeg bare lempet alt i bagen og pakket videre. For det er tross alt godt å ha alternativer og ha muligheten til å tilby andre en dram. Når vi er klare tar vi turen opp til WhoKnew familien. Når jeg kommer inn i rommet har Ellen på seg noe som ser ut til å være noe hun bare har dratt på seg og jeg antar at hun er langt i fra klar for fest enda. Når jeg har satt meg kommer spørsmålet: Hva synes du om antrekket mitt da? Oi tenker jeg, her må man trå varsomt ja. Eh, til hvilken anledning da, spør jeg. Ikveld svarer hun med et flir og jeg tenker Åh Herre gud. Jeg mener, vi skal på avslutningsfesten til Oslo Fashion Week og her stiller hu i noe som ser ut som en opphengt duk. Jeg ante ikke hvor nærme sannheten jeg var. Det hun hadde dratt på seg var faktisk en duk. Hun hadde vært på Moods visninga med Line dagen før og rappa en av dukene som Moodsgutta hadde lagt på bordene. Det Ellen så for seg med det samme var at hun skulle ikle seg denne Moodsduken neste kveld. Det er altså denne «duken» hun har på seg og nå spør meg hva jeg synes om den. Det ser ikke så jævla bra ut, men poenget med kjolen derimot, var langt bedre. Hun hadde kledd seg opp i et Moodsplagg som ville bli lagt like mye merke til som alle disse Moodsdressene som garantert ville gå rundt på festen senere på kvelden. Og hun var heller ikke den eneste som hadde bøffa en duk, men hun var i alle fall den første som ble sett i den. Hadde hun hatt skikkelige sysaker, en symaskin og slikt tilgjengelig ville det sikkert blitt en flott kjole. Alt hun hadde var en saks. Så etter alt å dømme måtte man vel innrømme at omstendighetene gjorde dette til en helt utrolig kjole. Men nå er jo ikke jeg noen kjole mann. Jeg vet bare dette: Det er ikke kjolen som gjør dama til en gudinne, det er dama som gjør kjolen til et plagg egnet for guder. Sånn funker det.

Etter at Ellen hadde bidratt med nok i stelle og leggeprossesen med Ia, kom hun ned til oss der vi var i vorspiel humør og satt med Amandaprisen på veggen og pratet svada. Norsk filmbransje er like flinke til å hedre seg selv på kjedeligste maner. Vi hadde stabla det enorme alkohollageret vårt på bordet og nippa pent. Folk som ikke drikker så ofte bør ikke begynne med å bøtte ned, selv om vi ble møtt av en grønn «Drikk mer» flyer når vi låste oss inn på hotellrommet tidligere på dagen. Selv om dette ikke egentlig dreide seg om den slags drikke som vi hadde i sekken, så var allikevel vodka og Jäger det første som dukket opp i hodet mitt. Selve vorspielet ble en rolig greie inntil Line og venninna dukket opp. Ellen ringte dem og de kom gående på de fulle beina sine for å sprite opp stemninga hos oss. Fra resepsjonen ringer de og sier følgende: Hei, det står to jenter her som sier de skal besøke dere, stemmer det? Panikken stiger en smule i hodet mitt og kaoset i kaoset som følger kommer det ikke mye fornuft ut av. Jeg mener, jeg er ikke så bevandra i hotelletikk og regler og hva faen som er lov og ikke lov. Kan man på kvelden ta imot to jenter opp på rommet? Virker det naturlig, er det en ok ting liksom? Bli de sure, kommer hotell onkel opp og smekker meg på fingra? Så det som detter ut av meg er følgende: Ja, de er med i produksjonen, så det går greit. Dette kunne vel vært det dummeste jeg kunne si og virket nok totalt som en mental kollaps. Hvilken jævla produksjon, porno? Gruppepuling på rom 336? Nei faen, dette glir ikke inn i boka for raske og gjennomtenkte svar. Men jentene slapp opp uten videre problemer. Dette er tydeligvis vanlig praksis på hoteller rundt omkring, å slippe opp jenter som er en del av ”produksjonen”. Få minutter senere står de to jentene på rommet vårt med et høysåtehår uten om det vanlig, er full og drar på ei uåpna rødvinsflaske. Om vi har vinjekk? Nei det har vi ikke. Hun og venninna slår seg ned på senga (ja ikke mye til sofa på dette dobbeltseng rommet) og jeg blir nødt til å strene ned i resepsjonen, til samme mann jeg allerede har driti meg ut for, og be om å få åpnet flaska. To glass får jeg også med på kjøpet og fiser opp igjen.

Hvis du ikke kjenner Line fra før, så kan man lett la seg villede til å tro at hun er ei uskyldig jente første gangen du treffer henne. Dette må du på langt nær ikke la deg tro. Hun kan derimot rakst fremstå som klin loco hvis du møter henne for første gang i fylla. Hun er et fyrverkeri og som om ikke håret var nok for kvelden vil hun også, etter noe som må være rask brainstorming noen i rommet gikk glipp av, låne Kirstis hvite øyenskygge for å pynte rundt det ene neseboret så det ser ut som colarester. Dette er den berømte toppen av kaka som pynter et relativt mindre sjarmerende sår under sammen nesebor. Såret ser ut som, hvis du ikke vet bedre og treffer henne for første gang med hvit øyenskygge under nesa, at er et realt colasår. Det ser ut om om noe har etsa seg inn i huden og gitt henne dette kastemerket av et sår. Hun skal altså steppe opp med et hår som står til alle veier, med liksom-cola under nesa og fremstå som ei coke-bitch from hell. Men dette er jo like mye en parodi på det miljøet vi er på vei inn i. Kokain er ikke noe uvant dop i motebransjen. De står for sine tonn konsumering de og. Ikke at det er så genuint. Vi kan på mange måter takke Phil Spector for hans innsats i starten på Easy Rider for at cola fikk sin eksplosive retur inn i populærkulturen tidlig på syttitallet. Fonda og Hopper sine figurer i filmen selge ham cola og kjøper gress som de smugler med seg i tanken på Chopperne de kjører rundt i (jepp, dette er en biker film du bør se hvis du har misset den). Ikke at Kent vil plukke opp dette hintet, men man kan jo aldri vite. Modeller, designere og ”hangalongs” har som sagt vært med på å legge sine hard tjente penger i pungen på Bolivia og resten av Sør-Amerikas store Baroner. Cola kan være en drøm, men samtidig et mareritt. Det spørs bare ved hvilket bord du sitter.

Siden vi er et glass short, gir jeg glasset mitt til Ellen så hun har noe å drikke vodkaen sin av og bruker plastikkflaska fra Valsølille som enda er halvfull med appelsinjuice. Det er bare å fylle opp med vodka og Battery. Denne skal iløpet av kvelden ta en lenger tur enn den hadde drømt om på forhånd.

Etter noen kjappe drinker, et par Jägere og høylytt latter på det lille rommet, er vi klare for å avslutte en eventuell plaging av naborom. Dersom du har billett til OFW festen, får du ta trikken gratis til Ekebergrestauranten. En tjeneste for bermen på gulvet og ikke flittig brukt av VIP gjestene. Det er i alle fall dette som er antydningen i hjernen min, men jeg har hverken cash eller intensjoner om et slik nivå av oppmerksomhet at jeg må dure inn i noe fint. Jeg må bare ta til takke med de midlene som ligger foran meg. Og hvis det er en gratis trikk, then so be it.

Som bonde i byen, har jeg naturlig nok aldri vært i nærheten av sjappa vi er på vei til, men det som slår meg når vi kommer ruslende opp bakken til restauranten er at dette er som hentet rett ut fra GTA, der du enten kan vandre fritt rundt på vill kill-'em-all-frency eller er der for å utføre et oppdrag. Som GTA fan, ser jeg for meg sniking rundt hjørner og hånlige kommentarer for påkledningen min, opplegg som hører spillet til. Men virkeligheten er en helt annen. Dette er en fest for Adonis og folk med lidelsen Patologisk Narsissisme, for de selvtilfredse og vellykka. Dette er definitivt ikke en fest for oss, for vår kjedelige etikett. Men Ikaros flyr for nærme solen og faller ned som en skadeskutt andunge utenfor jaktsesongen. Hovmodets nedadgåend spiral. Sosialstrebernes scene. Appelsinflaska jeg har vurdert å både gi fra meg og kaste hele veien opp til GTA mansion, knuger jeg i høyre hånd sammen med ei pakke røyk og i baklomma har jeg lappen med reservasjonsnumeret og Ellen står på lista for fri entre. Og det er her ting skjer. For det første slipper jeg rett inn døra med flaka i hånda, som om det er helt naturlig at man har med seg juice på fest uten at det er blandevann. På fasjonable steder som dette er det utenkelig at folk har med seg alkohol. Flaska er full av juice, vodka og battery. Hadde dørvakta bedt om å få lukte hadde han bedt meg om å sette den fra meg og stikke til helvete vekk fra dette moteriktige stedet og finne meg ei jævla pub for frikere nede i feil ende av byen. Men i hodet hans så er dette kun juice og jeg får gleden av å drikke medbrakt på Fashionably Late. Og dette er det andre som skjer. Vi kommer jo som kjent moteriktig sent, men dette har back fired så det holder. De har faen skjære kasta listene. Det innebærer at Ellen, Line og venninna ikke kommer inn. Selv så har jeg allerede strena inn i lokalet med en utålmodig Kirsti i hånda som ikke skjønner hvorfor vi ikke venter på de andre rett innenfor døra som ei lydig bikkje. Men i helvete tenker jeg, de finner vel for svarte veien inn selv. Kirsti lukter salt i sukkeret og vi går tilbake til døra der Ellen & Co nå prøver å krangle eller diskutere seg vei inn. Jeg tar en svelg av spriten min og holder meg litt på avstand, uten å vite hva som skjer. De blir vist ut og jeg må ta turen ut på altanen for å komme ut til dem. Etter en sigg og mye om og men, kommer de omsider inn siden de skjønner at det ikke er særlig takt og tone å holde en av designerne ute av festen. Vi kan sammen strene inn og jentene vil opp i VIP avdelingen. Her får vi, igjen, vår moteriktige holdning til adkomst nok en gang i trynet. Nei, her er lister trøkka ned i dass og vi kommer IKKE opp på VIPen. Så mye for å følge reglene liksom, takk skal dere faen meg ha. Vi durer bare ut igjen.

Festen er full av Moodsdresser og de vellykka viser seg frem som påfugler under parringsakten i sommerkvelden. Det er mørkt ute og det er god utsikt over den møkkete og stinkende hovedstaden vår, byen My skulle ønske hun var borgermester i. Ellen er den eneste som har troppet opp i en duk men jeg er usikker på hvor mange som hadde antenner nok til å konsentrere seg om andre enn seg selv. I dasskøen havner jeg i prat med en svenske som irriterer seg over at jentene velger å gå på guttedassen siden det er både kortere og raskere kø der enn på jentedassen. Altså har man ikke visse regler, spør han. Men hele moroa er jo å bryte noen regler, sier jeg til svar mens jeg legger en hånd på skuldra hans og ler. Men man kan ikke leve i anarki, sier han bare og løfter armene i været. Ville du ikke ønske at du kunne hatt med deg ei jente på do da? Jeg vet at jeg gjerne ville hatt med ei jente på do, sier jeg bare og ler. Piss hvor i helvete dere vil sier nå jeg. Kast all køkultur med kjønnsdeling ut av vinduet, la oss kopulere som de pissatrengte svina vi er, kåte og høye på cola. La ett sted være fritt for regler, la ett sted være fritt i storefri, la oss blande oss som i en smeltedigel i toalettkøen og pisse om hverandre. La jenten sitte i pissoaret, la gutta sitte mens de pisser. Men så homofobiske som folk er, føler noen menn seg truet når det er snakk om å sitte å pise, som om de blir mindre maskuline av å sitte når man tisser. Sitte? Kun når jeg presser.... Eh, jeg føler meg trygg nok på meg selv til å velge fritt om jeg vil stå eller sitte. Men jeg ER glad for at jeg er mann, det er kun akutt magesyke som får meg til å sitte på en offentlig dass der hundrevis av andre har grisa til området før meg. Noen menn har denne trangen til å markere steder med sin egen urin som om de er ute for å markere sine nyvunnede revir. Eller har du gått tur med ei bikkje før? De lukter som bare faen der flokker av andre kjøtere har pissa før dem og legger igjen et lite minne om seg selv oppå flekken. Ich bin hier, eller noe i den duren.

Oppe på altanen har jentene satt seg og har fått selskap en Moodsdress og en asiater. Ingen av dem viet meg særlig oppmerksomhet, og det kan hende det var fullt forståelig. Men det var med asiateren jeg la ut ei real blemme. Det vil si, det var egentlig ikke noen blemme, bare en kommentar som ikke falt helt i smak eller det var bare ren tilfeldighet. For asiatere var ikke greia mi denne kvelden. Ellen fortalte at han hadde drevet med sport. Hva da spør jeg. Alt sier Ellen. Nei, sier han og begynner å ramse opp alle disse sportsformene han har gått på, alt fra tae kwon do til fotball. Men det var langrennet jeg interesserte meg mest for. Hvorfor slutta du spurte jeg og fikk et heller diffust svar tilbake, så ut av meg detter det: Du vet, det er så mange av disse langrennsgutta som går i ett med snøen, det hadde vært flott med noen som skilte seg ut som kunne ta opp konkurransen med Dæhlie og gjengen. Uten så mye som et ha det, reiste han seg og forsvant. Er det ikke vanlig å si ha det når man går, spør Ellen meg. Eddi ble vel for intens for ham, sier Kirsti. Men når jeg gjengir hva jeg sa til ham, blir det fort forståelse for at det er min eminente sans for folkeinteresse som var hovedårsaken til at han reiste seg og gikk. Ikke at det på noen måte var ment å være støtende fra min side. Jeg syntes bare det hadde vært fett med en asiatisk langrennsløper som kunne hevde seg i sporet. Det er vel noe steriotypisk med hvite, staute nordmenn som driver med langrenn. En mørkhudet fyr hadde vært et friskt pust inn i et allerede hvitdominerende skimiljø. Og hvis fyren tok dette som en raseorientert latterlighet fra min side, så er det bare en ting å si:Hvis du skal gå rundt å lete etter rasistiske bemerkninger fra folk, må du godt faen gå rundt å være sur hele jævla tida. Du kan pokker ikke si en dritt uten å få rasisme flyeren opp i fjeset. Du kan ikke si en negativ dritt om jøder uten å få tilropt antisemittiske beskyldninger på flekken. Jeg mener, hallo, jeg har vokst opp med rødt hår. Hvis ikke jeg vet hva selvironi og antiselvhøytidelighet er så vet faen ikke jeg. Bullshit fra folk må du bare la gli ned i sluket og le av. Folk som går rundt og leter etter grunner å bli fornærmet av, fortjener ikke bedre. Vi lever i en tid der man skal ta superhensyn til alle, og det er faen ikke lenge til vi går rundt i like Star Trek drakter hele gjengen bare for at de svake skal slippe å føle seg utenfor. Likhet for alle, lik dress til alle, ta hensyn til alle. Klart man ikke skal buse på som et rasshøl og trampe alle på tærne, men man skal for faen også ha en dose ironi over sin egen person. Og når det kommer en rødhåra fyr uten etikett av det rette slaget som mener at du, som mørkhudet, hadde vært en kul ting å ha i sporet ved siden av alle de hvite gutta som har medfødt vinterkamuflasje i huden, så skal du bare le av ham og ikke ta deg nær av hva han sier. For det var aldri grunn til å ta seg nær av noe. Ingen ting av det var ment som dritt, bare humor.

Moodsdressen derimot, var av det mer happy slaget, men forlot oss raskt uten å etterlate seg noe tomrom i det hele tatt. Men oppe på trappa ser jeg Christian Strand, bedre kjent fra barne tv og såpesvada på TV2. Når hjernen er foret med substanser av det rette slaget, kommer alle de dårlige innfallene på løpende brett. Jeg ville, av ukjente grunner, hilse på, si noe. Ikke vet jeg hvorfor. Det er ikke som om han er den typen kjendis du ønsker å menge deg med. Disse B og C gutta nyter liksom sine siste stråler i den såkalte solen som er på vei ned i horisonten for dem. De siste rykningene ebber ut i kjendislivet deres og glemselens tørre stepper er den eneste retningen det går i. Igjen er det Ikaros som fløy for nærme solen. Jeg legger hånda mi på skuldra hans og får til slutt oppmerksomheten hans. Jeg spør om noe meningsløst og han svarer bare Jobben, det er jobben. Jeg blir regelrett avvist, oversett og dumpa i det som er et forsøk på høflighet. Hva er grunn til denne nedstablinga av et menneske som prøver å egle seg innpå? Er det så vanskelig å høre på folk uten den rette navnelappen på brystet? Hei, blikket glir over brystet og du tenker;, Du er Noe ja, så hyggelig, kom denne veien. Eller; Hei, du er ingenting, ikke noe spennende, ikke synkronsvømmer engang? Du har heller ikke jobbet som stønnedubber, ikke noe av interesse? OK, bye bye. Snur på hælene og gir meg rygg. Føkk rygg, jeg kan klare meg uten. Ikke at jeg halter avsted som en krøpling a la en biid; Bodily Intergity Identity Disorder, i beste stil akkurat. Og hvis du fremdeles ikke vet hva det er, bør du virkelig begynne å lese mer.

Det er bare å gå ned til jentene igjen, et sted der jeg i alle fall regner med å være velkommen. Men vi er blitt sørgelig alene der vi sitter uten noen morsomme mennesker å snakke med. Ikke at vi egentlig higer sånn etter anerkjennelse der vi sitter. Alle setter pris på nye bekjentskaper, nye mennesker å le med, men det var ikke lenger noen som ville le med oss der vi sitter. Mye mulig hele skylda kan kastes på oss, som en steining av syndens utskudd og med Motebibelen i den ene hånda (vi hinter vel til Cosmopolitan her) og en stein i den andre, står den avskyelige galskapen rundt oss og hyler, sikler, banner og sverter oss, kaster sine gullbelagte steiner mot hodene våre så bold og hjernemasse spruter ut som et vakkert regn i nattemørket oppe på Ekerbergrestaurantens flotte utsikt utover Tiggerstaden. Langt der nede går en stinkende tigger rundt og jobber med dagens myntfangst. Ansiktet hans er fullt av lidelse, ydmykelse og skjegg er møkkete og aske fra en for lengst slukket sneip ligger som snø i det. Han leter etter frelse, etter penger, varen du er nødt til å tilrive deg for å overleve nok en dag, nok en natt, gjennom nok et mareritt. Mens han går der aner han ikke hva som skjer oppe på åsen, der vi sitter og gjennomgår en følelsesmessig steining. Det er mye mulig han føler vår smerte der han går rundt i Oslonatta og tigger mynter. Kanskje ber han for oss, kanskje sender han oss sin velsignende tanke for å bære noe av vår bør, noe av vår smerte.

Men det er egentlig ikke så smertefullt der oppe. Det er latterlig og mister fort sin glød. Det er bare en fest, ikke noe annet, en fest som til syvende og jævla sist er nitrist. Folk driver rundt som på en sky av selvtilfredshet, så de kan henslengt og avslappet skryte av at de har vært på avslutningsfesten til OFW under mandagslunsjen når de sitter og spiser salat, drikker vann og trekker i seg en fremtidig kolslidelse. Men nå henger de rundt og gjør sitt beste for å bruse med påfuglfjæra sine som en ubrukelig statue du stuer bort på loftet. Skal jeg gi bort denne jævla dritten til frimarkedet tro? Til taterne der nede som selger dritten sin til andre? Kanskje det, eller kanskje jeg bare burde ta til fornuften og brenne søpla av en påfugl i bakgården neste gang jeg får et akutt ryddebehov. Tror det vil funke best. Oppe på GTA restauranten får jeg et akutt behov for å komme meg til hotellet og sove, å legge meg i senga og glemme denne slitte scenen vi er en del av. Jeg ser på Kirsti, skal vi stikke spør jeg. Ja, sier hun medsigende. Forskjell på mote og virkelighet: Heroin chic er fra tid til annet et moteriktig uttrykk og en look du pent kan ta til deg og være føkka cool i alle ender. Nede på plata står ei hore og ER heroin chic. Hun er tvers igjennom junk, søppel og avskum, hun er bunn av den sosiale rangstigen, hun er den vi alle ønsker å spyle bort fra bybildet. Men den nedrulla jenta på plata er en sylskarp kontrast til det uvirkelige uttrykket ”heroin chic”. Spør bare Jamie King om heroin er fett. Spør Robert Downie Jr, spør alle junkere du kommer over, spør om det er glitrende vakkert og kult å vær junkie, om det er kult å kjenne hvordan kroppen begynner å vri seg i smerte når du må ha mer, når syklusen din begynner å ebbe ut. Er det fett? Er det digg å ligge der som en sjuk jævel og spy deg ned mens du ligger i senga di, eller kveila rundt en dass og kaldsvetter som du aldri har gjort tidligere. Er det fett å kjenne virkeligheten av heroin chicens avløpshøl? Nei, but she's in fashion. Men det er vel derfor vi elsker mote, derfor vi omfavner oss med den slik vi gjør. Fordi den gjengir livet med konfetti og glitter, fordi den er et retusjert bilde av vårt selvbilde, av vårt speilbilde og vår oppfatning av oss selv. De syltynne kleshengeren av noen kropper som har levd på en diett av vann og et salatblad hele uka, hele måneden og festet bort kvelden med cola og champis. Nesedrops og sprudlevann. Når du står der på dass, med ei nese som lekker som ei sil vet du at din verden, den du lever i, befinner seg i den lille stripa du har foran deg, i det hvite pulveret som ligger pent lina opp foran deg som et bevis på at du er virkelig. Ingen kan ta den ifra deg, for dette er det mest virkelige i hele ditt liv, den stripa elsker deg mer enn noen andre noen gang har gjort. Du ser ansiktet ditt på forsiden av moteblader og aviser, du leser om livet ditt i Se & Hør og i VG, du får bekreftelsen du trenger for å opprettholde din selvtillit av folk som tilber deg og du spiser gåseleverpate til lunsj før du må avsted til en ny fotoshoot et sted i hjertet Europa, og så flyr du til en sydhavsøy for en ny shoot. Når var sist gang du satte tenna i en biff der blodet rant nedover haka di når du spiste den? Aldri, du er jo veggis, beskytte dyra og den pakka der. Vil du redde noen så se til helvete å bli Plan Fadder eller noe lignende. Tro ikke at du redder en eneste forbanna ku fordi du er veggis. Gjør en innsats. Ta ansvar. Hvis jeg gjør forsøk på i dolke hjertet av moteindustriens overfladiske vesen her så rop høyt. Hvis jeg bommer så kan det så være, men dette er uansett en versjon av Fashion City som lever på sine beste dager. Oh, jeg er i mot pels, la la la. Så redd en jævla mink farm da, gjør noe med det påtatte engasjementet ditt. Jeg eeeer så glad i katter, jeg adopterer hjemløse katter. Så se for faen å få steriliser de kattesvina fort som faen. La dem ikke yngle i vei, for det er ikke mye lett å ta livet av et søtt lite nøste med kulerunde øyne. Siden blir de bare lempa ut i parken eller skauen for å klare seg selv. Litt tankekraft hadde gjort seg. Litt ansvar for katta du eier.

Men uansett. Vi var klare for å lappse og det litt kvikt. Jeg hadde ikke mer ork i kroppen til å holde ut på en fest jeg allerede var blitt lei av. Den hadde brent seg tom og det var ikke noe poeng lenger. Vi tok far vel med følget vårt og rusla ned bakken mot trikkeskinnene for å gripe fatt i en bil. Det skulle ikke vise seg å være særlig vanskelig. De kom nedover veien på rekke og rad, og det var bare å veive ut med armen så stoppe dem så de kan tjene noen svaret taxi kroner. På veien lengta jeg etter den senga som aldri før. Det var alt jeg tenkte på. Fyren kunne ha svindla meg for flere hundre kroner og jeg hadde gitt faen. Jeg hadde ikke krefter til å fokusere på annet enn senga oppe på hotellrommet. Når man aldri får tiltrengt søvn lenger og dette har pågått over de siste fem åra, så er en lang natt ikke det som gjør seg best. Kanskje er det bare jeg som begynner å dra på åra, kanskje var det bare holdningen som ikke var riktig. Mens vi satte kurs mot Jon Blunds rike, slapp endelig Ellen og Line inn i VIP fløyen av Ekebergfarsen. Når de kom opp ditt oppdaget de at, igjen og igjen, var de for sent ute for mye moro. Fashionably Late var igjen ikke i takt med vår oppfatning av sent i det hele tatt. De fleste var dratt derfra, men kveldens lyspunkt inntraff som lyn fra skyfull himmel. Moodsgutta, og da snakker vi ikke Moodswannabies i Moodsdresser, men the real shit, grep tak i Ellen og duken hun hadde rappa. Ellen hadde sendt dem melding og spurt om hun kunne få en duk. Men det kunne de ikke svare på, dette var jo før visninga, så Ellen tok ansvar og stjal den på beste maner. Bud syv røk så det holdt. Hun var ikke den eneste som begjærte en Moodsduk den dagen. Det var ikke en eneste duk igjen og var ikke noe de hadde regnet med. Du veit du er populær når folk rapper dukene dine under en visning. Og det er nettopp hva Moods er, popiser som bare faen. Vel fortjent må man legge til, men det er en annen artikkel, denne handler om Ellen.

Kjolestuntet var vellykket. De likte den og tok bilder. Hun unnskyldte seg for å ha stjålet den, og tilgivelsen var ikke langt unna. Jeg mener, hvem kunne vel klandre henne. Hun var den som ble sett i kjolen av Moods først og det er alltid den første man husker, resten glir bare inn i mengden av kopier. Pionerene er de du ser på stjernehimmelen. Vel, pioner er kanskje et litt hard kost her, men first is still first. Og som nevnt var det ikke mange igjen der oppe, på VIP. De fleste var på vei bort fra stedet, det var ikke gøy der lenger i det hele tatt og like greit å tusle ned igjen. Festen var på mange måter i en døende fase og på utsiden var kampen om taxier i full gang. Dette er på samme måte som når FN bilen ankommer en flyktningeleirer med ris sekker. Det er de sterkestes rett til å overleve som gjelder. Den eneste ære som gjelder i en taxikø på EkebergÅsen er å komme seg raskest mulig inn i en bil. Bad karma kommer før i køen for Good karma. Ellen & Co ble stående og se på svineflesket krangle om retten til transport med tålmodigheten i behold. Føkk hvem i helvete som har ringt først. Det er først i KØEN som teller. Ingen som husker om DU har ringt vettu, bare å gli bakerst i køen, rasshøl. Men nei da, jeg har ringt for to timer siden, æhæ jeg ringte for tre timer siden, men til helvete jeg bestilte denne taxien da jeg sto opp i morges så JEG er først i køen, fitte jævler. Egoets veltrimma frisyre mesket seg i sin egen godhet i en kamp tilpasset alpha hanner med utløpsproblemer. Er det noe poeng i å blande seg inn i slik villskap og forråtnelse? Nei. Det er bare å stå på avstand og nyte showet, nyte Sodoma og Gomorra i fri flyt. Gjengen Ellen sto med var mest sannsynlig blant de siste som forlot GTA Toppen denne natta med sin gode karma som et svøpende teppe om stemningen de befant seg i.

Selv om vi endelig hadde fått vårt sovende ønske, varte søvnen langt derifra lenge nok. Kent, som hadde vært kompis med søvn det meste av natta ringte oss på rom 336 KVART PÅ NI. Er det aldri mulig å få sove med den fyren i nærheten? På julebordet, når jeg OGSÅ hadde gleda meg til å sove, løp han gjallende gjennom korridorene med en gjeng andre kolleger og hadde Mission Imposible Theme flyllemoro. Vi lå våkne til over tre på natta med det jævla bråket. Og igjen er han Mister Wake Up. Halla, jeg bare lurte på om dere ville joine meg til frokost jeg. Ikke i helvete, ditt svin. Men vi dro oss opp og ble med ned for å spise. Det ville nok gjøre susen med fyllesjuken utover formiddagen. Alt i alt ikke noen dårlig ide. Men søvn må du ikke regne med når du er i nærheten av Kent. Jeg skylder deg Big Time for den Kent, bare vent. To tvilling tårn vil styrte ned som et tegn på at hevnen er over deg. Måtte du smake hevnens bitre saft mens jeg slurper i meg den søte, søte hevnens nektar.

Oslo Fashion Week var på mange måter en vellykket affære og jeg gledet meg bare til å legge meg igjen, utpå kvelden. Det neste på agendaen var festomtalen du nå sitter og leser slutten på. Jeg hadde allerede skrevet og levert omtalen fra selve visningen og levert en artikkel til Demokraten, en lokal avis i Fredrikstad. For Ellen og Kent ville etterspillet dreie seg om å samle omtaler, legger ut bilder, video og musikk fra visningen på hjemmesiden. For meg skulle det vise seg å bli langt vanskeligere enn antatt å skrive denne avhandlingen. Men det er tvilsomt om noen orker å lese stort mer enn dette mens de scroller seg nedover. Det eneste som gjenstår er å avslutte med å gi noen og enhver fingeren. Ser du at jeg gliser samtidig? Godt, det er meninga. Til neste gang; SI ALDRI NOE TYDELIG, LA ALLTID FOLK HENGE TIL TØRK UTEN Å FORSTÅ HVA SOM FOREGÅR.