whoknew.ymmeli.com
 Who knew?!    Costumes    Redesign    Ymmeli    Events    Resellers   Buzz    In-House-writer   Link    Greetings


WhoKnew!? vs. OFW IV

14. August 2008


Bak teppet på ethvert show henger det et drama, det er spenning og kaos blandet med et usminket backstage. Fronten er tight, det ser flott ut, modellene skal gå, kameraer skal blinke og musikken skal dundre. Salen skal være full, folk skal klappe, vin og champis i stettglass, stoler er reserverte og klær henger på sylskarpe kropper som skal endre verdens syn på designerens visjon.

Men lenge før dette er det det usminkede backstage som gjelder, månedene med forberedelser, stress som bloody hell kvelden før der filmen som skal rulle under visningen skal encodes, noe som tar fem timer. Selv skjønner jeg ikke en dritt av dette, men Kent piler hit og dit som en hyper datamus på vei mot filmhistorisk storhet. Filmen skal brennes, klær skal gjøres ferdig, bilen skal pakkes og det i striregn. Vannet høljet ned denne morgenen og kun Ellens husforfatter (yeah, thats me) var moden nok til å trekke i fullt regntøy. Dene modenheten blir ofte ufrivillig tvunget ned i halsen på 3 barnsforeldre uten at de legger merke til det. Du blir, helt uvitende, gjort om til en annen person, i en magisk transfigurasjon, et ikon av den voksende rekken av avlere i din egen generasjon. Vannet "rant" bortover i lufta, ja det regna faen meg horisontalt, og det mens klær, sko, esker, poser og faenskap skulle pakkes inn i bilen for å kjøres til Oslo. Bil 1: Ellen; vår redesigner med jorden på sine skuldre, Kent; altmuligmannen som tar hånd om... ja alt, og er den som har ansvar for å bære panikkens angst på sine skuldre og sørge for at Ellen får en arbeidsdag hun kan leve med. Det er Line; den frivillige hjelperen som også skal være med på moderskipets ferd til trygg havn. Enhver designer trenger en assistent og Line er Ellens gudesendte assistent inn i galskapens harme landskap. My, eldste datter i husholdningen får følge med og være med som passer-du-på-her og står-du-her-i-2-minutter og alt det som hører med for en 11 åring som alltid har bursdag i "den" måneden. Dvs samme måned som Oslo Fashion Week velter over Tiggerstaden. Og man må ikke glemme lille Ia, jenta på 3 mnd som er blitt standard medfølge i det som kan betegnes som ambisiøst. Synes du det er ambisiøst, spør Kent på spørsmål om de skal ha med Ia. Tja, hvis man har den rette innstillingen så går det sikkert bra svarer jeg. Jeg har den rette innstillingen sier Kent tørt tilbake. Jaja, fair nok, mange som har blitt oppdratt i langt verre forum, som barn av politikere og bruktbilselgere. Så det kan vel konkulderes med at Ia blir oppdratt iet megst sunt motemiljø, hva det enn betyr. Bil 2: Tatum Rummer, med i sirkelen av kreativitet som har ansvar for kamera og linse. Når man er fotograf er det like greit å tømme magasinet som om man fyrer av med et Tommygun ala Al Capones storhetstid. Tina får MASSE bilder for å si det sånn. Maria; en godt tatovert svensk modell som skal gå for Ellen. Tattiser er en stor del av Ellens OFW visning denne gangen og Maria er kvalifisert så det holder. Sist men ikke minst; Eddi, som altså står for tompraten på word dokument, søpla du nå sitter og leser.

Oppmøte på Fjellstua: 0800, sharp. Det er kun 3 barnsfaren som klarer dette, fotoberta er 30 minutter etter dette. Når jeg ankommer huset til Ellen og Kent regner det som et helvete og Line står med en paraply over Kent, som lesser kaoset av en kleskolleksjon inn i bilen. Vi snakker skoesker, strykejern, accsessories, klærklesstativ, privat bagasje og en masse vann som også finner veien inn i bilen. Den blå Berlingoen med en smilende Ellen klistret på siden fra de glade meglerdagene, er full til randen. Det er utrolig at denne jenta som driver med redesign av gamle klær har vært med i en så syk og kvalmende bransje som Megleryrket. Men det finnes liljer i en hvert forpestet avfallsdam, og Ellen er nettopp denne liljen, plukket opp fra denne skitne dammen og gjort om til noe så vakkert som en designer av klær. Jeg står og gliser til Kent som bare blir mer og mer våt. Selv er jeg i hel regntøystas og drikker forsiktig av kaffekruset i børstet står fra Statoil. Kaffedealkopp fått av svigers. Arva fjorårets. Ikke at jeg sniker til meg kaffe på en utgått kopp, men den funker bra som reisebeger. Det er vått dette her Kent, sier jeg. Eh, ja svarer Kent mens han lemper inn i bilen og blir våtere og våtere. Dette er Line forresten sier han og jeg klemmer hånda hennes. Line går på skole i London, bor i Sandefjord og dagpendler til Fredrikstad for å jobbe hos Ellen i ferien. Jeg skal pent kunne kalle dette veldedighet fra den frivilliges side, men vil man drive med mote må man ta alle muligheter. Jeg pleier å si at man vet aldri hva verden vil føre med seg så man må bare gripe fatt i alt og håpe at det kommer noe godt ut av det. Har man i det minste gøy på veien, så er det alltids verdt bryet. Å kaste bort ferien på stranda og foran det umoralsk kvalmende TV-hysteriet proppet med en strøm av septiktank reality-TV får man ikke så mye ut av. Å hjelpe Ellen får man derimot alltid noe ut av.

Etter mer prat, lessing inn i bilen og fysisk vanning av det lette antrekket til Kent, kommer omsider Tina rullende opp til det blåsvarte huset på Fjellstua. Bilen hennes lempes full av IKEA sekker stappet med goodiebags. Disse skal settes ut under visningen til Ellen og inneholder postkort av Tatum Rummer, visittkortet til Dark Force Tattoo, neglsett fra neglmakeriet.no og Hello Kitty Norge, CDer fra Ionisation, The Bends, Trafik og The Zoids. Disse CDene spres i goodiene så noen heldige "vinnere" får med seg ei plate å rippe når de kommer hjem. For kom igjen folkens, er det ikke det vi gjør med ei nye plate da? Uansett, litt på overtid kunne vi alle rette bilenes frontparti mot hovedstaden og Oslo Fashion Week. Det kan til tider skrives både morsom og interessante avhandlinger om bilturer men denne var langt i fra betydningsfull. Det eneste som kan nevnes var sulten som meldte seg i bil 2 og matpakkene som ble fortært i bil 1 og sms bitchinga mellom de to bilene angående tidspress på morran, matpakkesmøring og dårlige spøker og blodsukkernivå som var farlig lavt på en av sjåførene, med andre ord Frøken Tatum Rummer. Men før vi visste ordet av det var den snaue timen omme og vi rullet inn i Oslo med en unødvendig rundtur på leting etter de riktige gatene for å finne backstageinngangen til Kongresshallen. Når man bor i en liten by kan kjøring i kaosbyen strengt tatt sies å være utfordrende. Min far pleide å banne byen opp og ned med gallestøt som "byen burde vært bombet sønder og sammen", "Helvetes møkkaby" og jeg lærte mye fint av ham om byen der jeg satt som pjokk i baksetet og lo for meg selv mens mamma prøvde å roe ham ned og guide man trygt fram til der oldemor bodde. Men for oss ble det påfølgende utlemping, bæring og registrering ved backstageinngangen slik at man får utdelt passet som viser at du er verdig inntreden på Oslo Fashion Week som CREW. Litt lenger nede i gata velter en hel pall med Bonaqua halvlitersflasker og vi er glad vi ikke er fyren som velta vannet. Tross det så er bildet sylskarpt av hva en eventuelt velting av vår egen dagsplan kan medføre. Når teamet er trygt på plass inne i Kongresshallen, begynner maurene å bevege på seg og tar tak i sine oppgaver med noe som enten er en påtatt erfarenhet eller så er det rett og slett bare pure experience som gjelder. Nerver begynner så smått å sitre, småstress begynner å jobbe med hoder men mest av alt så er det en avslappet stemning over hele settingen. Alle vet hva som må gjøres og alle gjør det de skal. Kent begynner å få forsiktige svetteperler i panna i det som for ham blir et helt eget drama da forfilmen til Ellen ikke funker på MACen til OFW folka. Det deilige regimet til Microsoft skinner som ei sol på himmelhvelvingen. Modeller instrueres på kattestripa, My er pikkpakk vakt (My, står du er litt er du snill), Ia sovner etter en rask tur med vogna rundt kvartalet og etter at Kent har fått reddet forfilmen takket være husforfatterens minnepenn, begynner han og Line på seatinglista, altså oversikten over hvor Ellens gjester skal sitte. Plasser må reserveres for det skal jo tross rotteøyne eller våt ull om du vil, at sikten ikke blir blokkert for presse som ønsker front row seats. Mens salen, som er full av stolrader og summingen fra folk som gjør klar både hit og dit, mens Sminke er full av modeller som skal forskjønnes og mens klær prøves, går tida sakte mot åpning av dørene. Det er enda lenge til verden får strømme inn i salen, men det føles ikke så lenge til for de som har nok å gjøre. Etter plan skal Ellen først ut, kl 1700, til det som blir hennes fjerde visning på Norges kanskje hotteste moteshow. Det ligger ikke så rent lite prestisje i en event som dette og WhoKnew?! har definitivt blitt lagt merke til. Og ikke minst har det vært en rekke begivenheter som aldri har funnet veien til historiebøkene. Men om tyve år, når storien skal på plass, vil det ramle ut fakta av skapet som vil fylle permene. Så for å sitere: Time vill sjåw!

Med Kent på slep dura jeg ut i gatene på leting etter mat, sulten som jeg lett blir, og etter Kents, takk skal du ha, anbefaling måtte jeg absolutt kjøpe min at på New Beirut-hva faen det het igjen av ei kebab sjappa. Jeg kan alltid sette pris på en bab, men det er tross at det samme som å spille russisk rulett med magen. Du har 97 prosent sjanse for å få trøbbel ut av det. Selv gikk han for en safe en med baggis fra ei asiatisk sjappe lener nede. Baben var god men langt fra så trygg som baggisene han selv kjøpte til familien. Ramma backstage skulle siden få kjenne magens vrede når helvete skulle ut igjen.

Det skal sies en ting om Oslo Fashion Week; folka her ER motebevisste. De kler seg moteriktig og det ser ut til å være en kleskode man bare MÅ følge. Grunnen til dette er det alvorlige store antallet skjerf man kan skue på OFW. Etter at PLO skjerfene har hauset med moteverden, kler folk i hytt og gevær seg med skjerf som ligner Den Palestinske Frigjørings Organisasjonens varemerke. Jeg tviler på om halvparten av dem egentlig er klar over hva de ikler seg når de går med dette, men om man skal velge mellom Davidstjernen og Skjerfet kan det hende at mange treffer riktig. Dog, dette er en politisk diskusjon som forøvrig hører hjemme et helt annet sted enn i Ellens OFW historie. Vi har ikke planer om å bli politisk engasjerte her, dette er bare mote tross alt. Og mote skal ikke være så heftig i den politiske svingen, men gjerne samfunn- og miljøengasjert. Og det er dette Ellen er. Vi kaster et stort antall tonn klær hvert år bare i Norge, og denne sløsingen er en svinesti av urett mot verden. Hvorfor kaste ting som kan gjøres om til noe nytt? Hvorfor kaste ting som kan transformeres til noe fullt brukelig bare fordi du er lei plagget? Gjenbruk og redesign,det er dette som gjelder. Man må for all del lage nye kreasjoner også, det er bare flott det, men enhver designer burde også ha fokus på dette med gjenbruk. Hvordan kan vi ta vare på de resursene vi har og ikke sløse med hva vi har tilgjengelig. Det viser seg nå også at dette er et emne som flere vier sine kolleksjoner til. Ellen var ikke den eneste som hadde redesign i fokus. Hun skulle denne dagen dele spott med blant Kassert. Ida Østbys streetwear kolleksjon basert på gjenbruk av militært utstyr. Kanskje den eneste verna bedriften i Norge som blir plukka sønder og sammen av et påtatt pasifistnorge som ikke engang har baller nok til å forsvare seg sjelv hvis en jævel skulle finne på å kødde med oss. Har Norge noe å tilby? Nei, sikkert ikke. Hvorfor i helvete har vi hørt denne militære nedrustningssangen før? Noen bjeller som ringer litt over femti år tilbake? Noen som har fulgt med i historiebøkene? Uansett så faller denne nedrustninga Frøken Kassert tilgode. Og godt er det.

Det er utrolig hvor mye styr det skal være for skarve ti minutters show. Men OFW er tross alt et stort reklamevindu og reklame kan man aldri få for mye av. Det er bare å kaste seg ut i stormen for å fullføre hva man enn har i gjære og sørge for at resultatet ditt står til forventningene, sørg for å overraske litt, sørg for å være litt spektakulær og sørg for å stå frem av mengden. Er det derimot noe moteverden kan virke som så er det overfladisk, så ikke tro for mye om deg selv, ha føttene på jorda og jobb målrettet med kolleksjonene, jobb de rette folka og du kan ha en god tid som designer foran deg. Det er mange om beinet der ute og den pakka der, så vit at ikke alle er skapt for dette, men om du begir deg utpå, så sørg for å ha det gøy. Og gøy er noe man alltid har i selskap med WhoKnew?! Med fare for å gjenta seg selv så kan en godt ting aldri sies for ofte.

Bak scenen, der Ellen og de to andre designerne har pakket opp tingene sine, setter Line i gang med skoprøvene med modellene mens Ellen ammer lille Ia. Selv om det er smykker Line studerer til, så er det ikke noe fjernt steg å være med på en klesgreie. Det er uansett moro og gir mye inspirasjon og erfaring. Tross alt så er dette mye mer moro enn å se på en smykkedesigner lage ett smykke på en måned, rydde ut av skuffer og holde smykkesjappa rein. Her blir hun Ellens assistent, får ta imot applausen etter visningen og henge på Oslo Fashion Weeks closing party kalt Fashionably Late. (Når vi derimot KOMMER fashionably late på festen har de kasta lista som slipper henne opp til VIP stua, så hvor fint det er å komme sent aner jeg ikke i dette tilfellet).Line har gitt sin tid gratis, hun har jobbet, reist, pendlet, sovet på hemsen i atelieret, lempet, brainstormet ideer med Ellen, blitt hjemmekjær med Ia og vært en del av familien på Fjellstua hele sommeren. Hun er verdt sin vekt i gull og bidratt til at OFW'en har gått strålende for WhoKnew?! når denne saken er ferdig.

Skal vi si noe om forfilmen? Ja det gjør vi. Slik ser den ut i ordform: Det er som om du ser på backstage gjennom et kamera som filmer Ellen og en biker med svær og feit ring i øret. Det står et rødt REC i venstre hjørne og et grønt BACKSTAGE i høyre hjørne. På en IKEA kontorstol med hjul på beina sitter Ellen med ryggen til kamera og blir tatovert. Poenget er at det skal se ut som om dette skjer backstage mens visninga går, og at hun skal komme ut med siste plagg for så å vise frem det ferdige produktet; sin splitter nye tatovering. I virkeligheten skjer dette søndagen før visningen og er ikke en livesending av backstage, men konseptet er glimrende. Når du ser filmen, legg merke til bananen nede til høyre. Enten er dette en tilfeldighet eller så er vi veldig Warhole inspirerte i dette øyeblikk. Det Ellen får tatoverte er hennes egen logo WK, som er designet av Theta-Design. Det er første gang at Håvard Kristoffersens design havner under huden på noen. Jeg vil anta at dette er et stolt øyeblikk for ham, men for mer utfyllende svar ber vi deg kontakte Theta-Design, han tar imot intervju fra 23:30 og frem til midnatt. Når du ser Ellen som får tattisen på siden av korsryggen ser det ikke ut til å være en særlig behagelig opplevelse, tatoveringer er jo sjelden deilige å få på kroppen, men man må som sagt lide litt for skjønnheten. Alt fra duffing til spisevegring og tatovering SKAL være en lite sjarmerende prosess. Da har man liksom lagt noe i det man har gått igjennom. Og som goodiebagen viser til, er det Dark Force Tattoo som står for tatoveringa av ryggen hennes.

Selve visninga går som smult på nybonet gulv. Det er glatt og det er glinsende. Hvitt er inspirasjonen til årets kolleksjon og assessoarene er i hovedsak sølvfargede. Det er duker og gardiner i ny design, det er gamle plagg som har blitt til nye plagg. Vi snakker nobbeperler i veskeform, Pezzdispensere som har blitt sølvfarget og gjort om til smykker, sko er sprayet i sølv, pålimte fake tatoveringer som er overmåte cheesy. Det er hvitt nok til å være en feit fest hos P. Diddy fra de dagene da han kalte seg Puff Daddy og du måtte møte opp i hvitt antrekk. Men designet til Ellen er kult nok og med den ermeløse kjolen som er et produkt av en kassert gardin, driver catwalken videre med plagg etter plagg. Hun viser igjen sin oppfinnsomhet og er ikke redd for å kaste inn barnlige elementer, hun er ikke redd for å satse og tar virkelig sats på stupebrettet denne gangen. Det er mange måter å treffe vannflaten på og Ellen treffer som alltid nydelig i nedslaget. Hvis man er redd for selve hoppet vil heller ikke landingen bli bra. Det er på god vei sunt med litt nerver og Ellen har ikke mistet sine i de tre foregående visningene hun har hatt på OFW. Det betyr bare at man ikke havner på hælene og hun holder seg på tå hev og løser flokene, fikser biffen og eter den rå. Nerver er din beste venn i enhver konkurranse, de holder deg skjerpet og våken.

Fra salen følger publikum modellene med granskende blikk av den sorten det er vanskelig å lese noe ut av. Men de er tross alt her og det er det som teller. Dog applausen sier sitt og bak fasaden får Ellen sin tatovering risset inn i huden. Vi som har sett visningene hennes før kjenner igjen noen ansikter på catwalken, og Julia Lyon er nesten som en yndling å regne. Musikken fra det engelske undergrunnsbandet Trafik setter stemning til visningen, lyset er sterkt, kameraene blinker, tripods har fått videokameraer skrudd fast i festene sine, radene med stoler er fulle og om du vet hvem du ser etter så sitter det nok av kjente fjes rundt deg også. Ulempen med å være utenbys fra når man gjør noe som helst i Oslo, er at det er dertil vanskelig å dra folk man kjenner til hovedstaden for å gi sin støtte i oppmøte. Jeg mener, torsdag kl 1700, rett etter jobb, det er ikke mange som har muligheten til å svinge innom Oslo for å se en moteoppvisning. Men det var allikevel moro å se at noen hadde tatt turen inn. Noen støttende fra heimbyen, vi satte alle pris på å se ansiktene deres der, takker så mye. Sånt er viktig for bønna i by'n. Howie står også stødig med kameraet på fotoplatået. Han er hjemme for å jobbe før det asiatiske kontinentet skal rundknipses på ny. Tatum fyrer av med sitt kamera og Kents velplasserte tripod med kamera på toppen filmer visningen. Det blir en veldokumentert affære da vi også får kaste inn en artikkel til Demokraten, en av lokalavisene i Fredrikstad. Som regel blir det bare forhåndsomtale, så dertil gledelig med en sak på selve visningen. Lokalaviser er flinke til å følge opp ting som har med sport å gjøre, men tar forsiktig tak i ting som har med kultur å gjøre om det ikke ligger egen vinning i saken. Hva får man ut av å reise til Oslo for å dekke en lokal designer sin visning på Oslo Fashion Week? Ikke en dritt skulle man tro, men de reiser land og strand rundt for å dekke fotballen og denne ishockey greia. Her sitter vi og har en hel verden å erobre og alt de gjør er å snu seg den andre veien, vi må rope på dem for å få dem til å erkjenne vår rett på tid i ei blekke som ikke er tilegnet oss. På toppen av fjellet står vi med hanskene i henda og bæljer ned mot juvet der bermen står, mot der pressen står, mot der gribbene står. Vi derimot må lage noe, må skape, alt de gjør er å etterape våre handlinger med ord. Lykkes de? Får de det til? Ikke vet jeg. Hvor mange lesere har de? Hvor mange abonnenter? Er det apekatter, er det bikkjer, er det i det hele tatt intelligens der oppe på planten? Umulig å vite, vi får sende en romsonde opp dit for å finne det ut.

Vi er i et lokale der rullestolbrukere ikke får utkjempe sin forkjørsrett fordi det er oppmerkede plasser, fordi stoler er reservert, fordi kameraer skal ha perfekt sikt i horisontalt, i vertikalt. Hei, dette er tross alt ikke noen skoleavslutning. Dette er et moteshow og kan du ikke stå på beina så rull deg bakerst. Det er dette vi suser inn i med begge beina først og ingen kan gjøre noe med det. Det er ikke vår verden, de er ikke vårt manus, vårt sett. Det er de andre sitt, de folka du ikke kan gjøre noe med. Det er som å være plassert på den andre siden av e speilbilde som får det til føle deg fjollete og liten. Hvorfor blir jeg ikke snakket til, hvorfor blir jeg sett på som om jeg er weirdoen fra siste skanse? Bønner i byen, du er ikke hva de ser, men hva de vet eller ikke vet om deg. Når du kan klaske et stempel på navnet ditt så blir'e Halla mann, så fett å se deg. Men uten det så blir'e Hvem faen var det der, himling med øya og getta fuck outta here. Men så lenge alt dette ikke gjør deg noe, så lenge du ser på butikken som en dyrehage (ikke mat dyrene og ikke ta direkte kontakt) kan du geleide deg selv helskinna gjennom galskapen. Men egentlig er det ikke galskap dette som skjer her. Det er ren pære. Pære? Det er en frukt og det er det de spiser i dyrehagen, apekattene. Så se på det som en pære, appelsin, epler og bananer. Det er bare det der er. Frukt.

Visningen til Ellen var et spektakulært show, langt i fra så flott som tidligere. Nei ikke langet ifra, bare like under. Det er som om hun har levert tiere hver gang og dette var en åtte komma åtte, en liten dipp og vi forventer at hun skal sprette rett tilbake til det perfekte igjen. Men dette kommer selvsagt fra en som i utgangspunktet har null peil på mote, fashion, på søm, snitt, klær. Det eneste han som remjer av seg her peil på er det han opplever. Og det er disse opplevelsene som er basis for hva an skriver. Moods? Langt mer opp og frampå. En karrière. Har jeg peil på dette freakshowet? Nei. Jeg vet vare at Ellen, at WhoKnew er kalven jeg følger og at jeg liker den kalven, at jeg kunne spist steka til denne kalven. Og det hadde sikkert blitt en fabelaktig søndagsmiddag. Men vi er ikke her for å spise, vi er her for å avslutte en story, for å gjøre ferdig et stykke. Dette stykker er på vei til en hjemmeside og folk skal lese den uten av vi alle dummer oss ut. Mangel på kunnskap har allerede dummet oss ut her, så vi eller jeg vil det si, bør komme i kontakt med det samme før bølgen braser sammen og vi får trynet fullt av vann. Endt visning dreier seg om pakking, og å komme seg hjem. Folk har brukt evigheter på å forberede til 10 minutter og det tar mye mer enn dobbelt så langt til å pakke kaoset ned som det tok å vise det. Men det var verdt det. Man fikk vært sammen venner, man fikk opplevd mer enn det TV-søpla kunne gi deg av falske opplevelser. Vi hadde en bra til, en tur å mimre om når vi har grillfest i februar, når vi står der ute og fryser ballene og puppene av oss i ned våte norske vinteren. Grillen freser og pølsene blir svarte for vi er for fulle til å følge med på grillen. Eller vi har gitt faen i hele pølsa og gått inn for å drikke med de andre.

Oslo Fashion Week er over for i år og vi vet ikke hvor vi går neste gang. Hva som skjer resten av året har på mange måter sammenheng med profilering etter OFW'en. Men før det skal vi skrive om selve festen, om selve avskyen og på måten ryggrader brekker. Til vi sees neste gang. Til vi møtes igjen.

  

- Creative Clothing
       Norsk   English   International   
webdesign © 2004 - 2013 av Ellen
Member of The Internet Defense League